Av Stig Anders Ohrvik, Nordmørslista
Ordførerne på Nordmøre gikk i 2010 samlet inn for utredning av ett felles sykehus i Nordmøre og Romsdal. Både ordførerne og de politiske partiene har i ettertid fått berettiget kritikk for dette, all den tid det aldri har vært støtte i befolkningen for dette. Når titusenvis av mennesker har demonstrert for å opprettholde spesialisthelsetjenesten har det ikke vært for å legge ned sykehuset i Kristiansund, men for å beholde det.
Det er likevel til en viss grad mulig å forstå hva som var bakgrunnen for den desperate handlingen fra det politiske miljøet på Nordmøre. Etter innføringen av foretaksmodellen i 2002 ble sykehuset i Kristiansund flere ganger forsøkt nedlagt gjennom såkalt funksjonsfordeling, som la opp til at bare ett av sykehusene i Nordmøre og Romsdal skulle ha fullverdige akuttfunksjoner og fødeavdeling. Det er dette ordførerne skulle protestert på. Men den virkelig skjebnesvangre feilen lå i at det ikke ble stilt krav om plassering.
Er det en ting som skulle vært klart og tydelig fra starten av, så er det at plassering skulle vært på plass før noen kunne gå med på tanken på ett sykehus. Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok, men akkurat dette var vi ganske mange som sa allerede i 2010. At det var et sjansespill med ganske dårlige kort på hånden å gå enn for ett sykehus uten å legge klare forutsetninger for plassering. Og hvilket mandat hadde disse ordførerne til å gjøre dette? Hadde de spurt befolkningen? Hadde de gått til valg på dette? Nei. Dette hadde det politiske miljøet kokt sammen på egen hånd, uten å rådføre seg med befolkningen. Og dette er årsaken til at de mest iherdige debattantene på Molde-siden stadig gjentar at vi på Nordmøre jo fikk det som vi ville, siden det var vi som ville ha ett sykehus. Vi ville ikke det. Men politikerne ville det. Og de spurte aldri om det mandatet.
Likevel er det noen forutsetninger som hele tiden har ligget til grunn. Det nye såkalte «fellessykehuset» skulle være et robust sykehus som minst skulle inneholde de samme funksjonene som de to eksisterende sykehusene, og de eksisterende funksjonene skulle være urørt inntil det nye sykehuset sto ferdig. Alle disse forutsetningene er brutt. Fullverdige akuttfunksjoner har for lengst blitt fjernet fra Kristiansund, uten at en eneste ordfører har hevet et øyebryn. Det nye sykehuset har aldri vært planlagt med barneavdeling, og planene blir stadig nedskalert begrunnet i den dårlige økonomien i foretaket. Nå er det, stikk i strid med forutsetningene, foreslått å samle føden ved ett av de to sykehusene og det forholdsvis nye kravet fra styret i foretaket om å nedbemanne med 200 stillinger forbauser vel ingen som har fulgt med på hva foretakene har foretatt seg siden foretaksmodellen ble innført.
I denne virkeligheten er det at Senterpartiet, sykehuspartiet fremfor noen forlanger at statsråden sørger for å gjennomføre byggingen av det nye sykehuset. Senterpartiet går altså inn for å fremskynde prosessen med å legge ned sykehuset i Kristiansund til fordel for et nytt sykehus i Molde, som vil inneholde mye mindre enn de to sykehusene det skal erstatte. Dette fremgår av et brev signert Møre og Romsdal Senterparti, Molde Senterparti og Kristiansund Senterparti.
Jeg synes det er trist at selv Senterpartiet nå gir opp den viktigste saken i landet i nyere tid og godtar nedleggelse av sykehus, nedskalering av spesialisthelsetjenesten og utstrakt sentralisering.
Samtidig er det greit at dette nå er avklart en gang for alle i god tid før neste valg, slik at Senterpartiet ikke fortsetter å tale med to tunger angående sykehusstrukturen, slik de har kommet unna med å gjøre i de to foregående valgene.
Jeg har selvsagt ikke noe med nominasjonsprosessene i andre partier, men jeg må innrømme at jeg tar meg selv i å undres over hvor stor betydning dette har hatt for den uforståelige interne striden som har ridd Senterpartiet i Kristiansund den siste tiden.
