Sminketriks for Gomas skjønnhet & velvære
Leserinnlegg: Alf Tømmervåg, Rødt
Inne på kommunens postjournal kan en studere hva som til nå er kommet ut av planleggingen for Nordholmen og Strandgata på Goma.
En skjønte vel tidlig at dette skulle bli en forestilling i flere akter da plana først ble kjent. Høyblokka ble opprinnelig plassert inn for å lede publikums fokus bort fra det forslagstiller og regissør egenlig hadde som mål. Taktikken er mye brukt i større utbyggingsprosjekter. Det var som forventet høyblokka som her skapte mest harme og debatt. Da sceneteppet gikk ned igjen benyttet man anledningen til å sette farver på byggene.
Da neste akt begynte ble svært mange over seg av begeistring da de fikk se de sterke farvene som var satt i scene. Støynivået fra protestene ble merkbart redusert. Før neste sceneskifte ble det tillagt noen elementer fra anbefalingene som kom fra kommunal offentlig faglig kompetanse. Fagfolkene hos Fylkeskommunen ga på sin side som vanlig gode og velbegrunnede råd. Problemet er vel her, som også ved de fleste andre utbyggingsplaner i Kristiansund, at verken utbyggere eller lokale politikere flest, ønsker å høre rådene derfra. For Goma og byens fremtidige ve og vel, må det forventes at Fylkeskommunen her er sitt ansvar bevisst, og med det griper inn med sin innsigelsesrett. Også røstene fra de som burde stått på fremste rad, nemlig berørte naboer, blir som vanlig plassert bakerst når prosessen går videre. Noen detaljer justeres, men ikke mer enn det som var kalkulert inn på forhånd. Nå som tredje akt i forestillingen kjøres, legges det opp til at man skal ta stilling til 5 eller 6 blokker ( Alternativ1 – eller 2).
Min mening er at det må mer enn flotte farger til for å gjøre dette prosjektet iøynefallende. Jeg vil presisere at meningen slett ikke er å gå i retning av å kopiere det eksisterende. Problemet er at bebyggelsen legger opp til gir et massivt, monotont og kjedelig uttrykk. Når en først går inn for en omstrukturering i en så betydelig del av byens indre havn, burde en satt alt inn på å skape variasjon, samtidig som en satte høye krav til arkitektur som spilte på lag med sine omgivelser. Byens fotballag er forøvrig et godt eksempel på at lagspill frembringer gode resultater. I overført betydning gjelder det samme også innenfor arkitekturen. I første rekke er det politikerne som må ha evne til å se andre muligheter enn de en får forelagt. I tillegg må de bli modige nok til å stille høyere krav til estetikk. Dersom det er økonomien til utbyggerne man er bekymret for, så trenger jo ikke de gode løsningene nødvendigvis bli dyrere enn de dårlige. Jeg liker også farvene, men dersom de isolert sett skulle få for mye oppmerksomhet, er jeg stygt redd man mister fokus i forhold til mer viktige ting i det som forespeiles i planen.
Kanskje flere fremlagte alterativer også burde vært et krav i en såpass omfattende regulering?
Det en risikerer med størrelsene en legger opp til, er at det fort kan bli for stort til å faktisk la seg realisere. I så måte løper en her også en risiko ved at hele poenget med reguleringen falle bort. Der er som kjent allerede et stort overskudd av ledige usolgte boliger i Kristiansund. Samtidig vil antallet ferdig regulerte enheter klar for bygging ligge på ca. 2000 i kommunen etter dette. Trekker en inn tall på forventet befolkningsvekst, er det vel heller ingenting som tilsier at det vil bli behov for særlig mer boliger i overskuelig fremtid. Det i seg selv gir god grunn for at man i stedet burde satse på noe som la opp til en realistisk størrelse som forhåpenligvis lot seg realisere innenfor en fornuftig tidsramme.
Kanskje blir konsekvensene når en forøker å gape over for mye, at forskjønnelsen som etterlyses på Goma, nå i stedet blir forskjøvet herfra og ut i intet?
