Politikerne bør tenke seg nøye om før det fattes et endelig vedtak om fremtidig skolestruktur i Kristiansund. Det som tidligere har fremstått som et Innlandsopprør mot nedleggelse av nærmiljøskolen, endret karakter under møtet i regi av Kristiansund Arbeiderparti i bystyresalen mandag 17. oktober. Det er langt flere enn Innlendingene som er bekymret for tapet av en nær og trygg skole i Kristiansund. Det kom blant annet klare bekymringsmeldinger fra både Goma og Bjerkelund skoler under møtet.
Kommunens ønske om robust skolestruktur koker ned til at man ønsker store skoler med mange klasser på hvert årstrinn. Slik kan man enkelt kan dele opp hvert årskull i passende antall klasser for å til enhver tid oppnå ideell klassestørrelse, (28 elever?). På denne måten kan man dele lærerkostnaden på et tilnærmet likt antall elever hvert år, og alle byens elever vil dermed koste det samme. Dette skal gi oss et likhetsprinsipp og billig skoledrift i en presset kommuneøkonomi. Likhet og økonomi i utredningen trumfer alle andre parametere. Kvalitet, bydelsgeografi, trafikkale utfordringer, transport, sosiale utfordringer, nærmiljø og bokvalitet ser ut til å være underordnet i denne sammenhengen. Ingen av disse konsekvensene er godt utredet, men skal undersøkes etter at ny skolestruktur er vedtatt av bystyret. Hva en ny struktur vil medføre i form av kostnader og konsekvenser er dermed ukjent på tidspunktet for vedtaket. Hvorfor slikt hastverk?
Rapporten viser til at det ikke finnes noen klar sammenheng mellom resultater/kvalitet og skolestørrelse. Slik sett har utvalget sitt på det tørre i forhold til konklusjonen om å anbefale store skoler. Under mandagens møte ble det imidlertid fremsatt dokumenterbare henvisninger til at elever med adferdsproblematikk får større problemer med økende skolestørrelser. På dette området hersker det visstnok ingen uenighet blant ekspertene, men det er ikke omtalt i utredningen. Det ble hevdet at Bjerkelund og Goma har en større andel elever med slike problemer per i dag enn de andre bydelene. Dersom denne denne situasjonen vedvarer vil elevene ende opp på de største skolene i byen, og man kan da spørre seg hvilke fremtidige ekstrakostnader en robust skolestruktur vil påføre kommunen i form av sosiale utgifter på andre områder? Dette gjelder forøvrig barn med adferdsproblemer i alle bydeler. Risikerer vi at resultatet er marginale besparelser på skolebudsjettet, mens utgiftene tårner seg opp på andre områder. Det er noe som heter “å spare seg til fant”.
Flere har etterspurt grundigere utredninger på flere områder i forkant av det som vil være en omfattende omlegging av skolestrukturen. Dette er også en omlegging som medfører en endring i verdivalg for kommunens skolepolitikk. Kristiansund ligger i dag litt over landssnittet på nasjonale prøver, og i følge kommunalsjef Reitan er det dette som marginalt vipper byen over i grønn sone på levekårsbarometeret. Det kan være interessant og se hvilken vei pilen går dersom vi får flere storskoler. På generell basis bør vi ikke motsette oss endring og utvikling, men det bør være et grunnleggende krav at vi vet hva endringene faktisk vil medføre av kostnader både sosialt og økonomisk. I tillegg må vi kunne kreve at det fører til en reell forbedring, ikke bare en enklere hverdag for de som administrerer skolene våre fra år til år.
Det er også grunn til å spørre seg om effekten av den nye foreslåtte sammenslåingen med felles ledelse og rektor for Innlandet og Allanengen skoler. Konsekvensene av manglende stedlig ledelse ved Kristiansund sykehus får det til å grøsse hos de fleste av oss. Ved alle eventuelle budsjettkonflikter er det lett å forestille seg hvordan prioriteringene vil slå ut.Symbolsk er det vanskelig å oppfatte dette som noe annet en den første spikeren i kisten for den minste skolen. Man sparer noen få kroner på lønn, men setter samtidig et velfungerende skolemiljø på spill. Til hvilken pris? Dette er svært betenkelig, spesielt med tanke på at Innlandet skole sitt elevtall om to år øker til 134 elever. Beregninger gjort av skolens FAU viser at man med det økte elevantallet vil ha en elevkostnad tilnærmet lik som de øvrige skolene i byen. Effekten av felles rektor kan dermed ikke karakteriseres som noe annet enn et svært negativt tiltak med liten økonomisk gevinst. Dette bør man holde seg for god til med tanke på signaleffekten det vil ha for miljøet og de ansatte.
Man kan nok enkelt regne seg frem til teoretisk gunstige skolestørrelser for å oppnå mest mulig fleksibilitet ved varierende årskull i de ulike bydelene. Det er åpenbart at store sentrale skoler vil være svært godt egnet i denne sammenhengen, og det vil tilsynelatende gi kommunen et forutsigbart driftsbudsjett. Man hopper imidlertid bukk over alle andre faktorer med tilhørende konsekvenser og ringvirkninger. Vi bør kunne forvente at politikere og administrasjonen i denne situasjonen tar seg den nødvendige tiden til å utrede alle konsekvenser, og ikke setter igang et usikkert sjansespill med byens barneskoler, kvalitet og fremtidig kommuneøkomomi i potten.
Gøran Bjelke Kalgraff
