De siste ukene har planene om utsprenging av cirka 500 mål på Bolgneset kommet flere til bevissthet.
Takket være engasjerte medborgere som i leserinnlegg har pekt ut en rekke problemer og muligvis kritikkverdige forhold knyttet til prosess og avtaler rund prosjektets styrearbeid.
I forb. med valgkamp, der MDG har spurt innbyggere om deres holdning til bolgneset «utbygging» fant vi ikke en eneste vi spurte som hilste prosjektet velkommen og det var påfallende at mange ikke en gang visste om det.
Dette tyder på en forunderlig underkommunisering.
Når en nå leser Berit Tønnesen sitt innlegg, der hun prøver å trekker parallel til framsynte planleggere for oljenæringen i sin tid, forundrer det meg enda mer at ikke en så stor satsing i Kristiansund i større grad er forankret i befolkningens bevissthet.
Tønnesen henviser til en OECD rapport om anslått dobling av havnæring fram til 2030. Å tenke framsynt og legge til rette for arbeidsplasser er i utgangsp. noe som kjennetegner en god politikker. Jeg har derfor forståelse for den grunnleggende tanke bak et havnæringsprosjekt, sett med rent næringspolitiske briller.
Men så har det kommet en rekke andre, svært aktuelle rapporter de siste årene som nok har justert ansvarsområdet av politikken betydelig.
Spesielt IPCCs siste klima rapport og UNs dramatiske dokumentasjon av en drastisk tilbakegang av artsmangfold er en umisforståelig appell til alle verdens innbyggere og spesielt til politikere at umiddelbar handling er nødvendig for å stanse kollapset.
Den aller viktigste årsak for tap av naturmangfold er vår utstrakte bruk av uberørt areal, klimaoppvarming kommer på andre plass.
Leser man Tønnesens innlegg blir en fort klar over hvor feilen ligger.
Hun skriver om økonomiske overveielser, forutsetninger og perspektiver, men nevner ikke med ett eneste ord at uberørt natur har en betydelig økonomisk verdi som etter alt å bedømme overstiger den kortsiktige verdiskapningen mange ganger. Men den er ikke like lett å presisere og den vil komme senere generasjoner til gode. De kortsiktige profittene vil derimot koste dyrt for de som kommer etter oss.
Denne holdningen – nemlig at uberørt natur kommer gratis – er dessverre noe, vi i MDG har møtt utallige ganger i bystyredebatter. Der har vi hørt mange lovord om viktigheten av å ta vare på natur, men når det kom til stykke, ble langsiktighet, bærekraft og naturvern til regelmessige tapere. Det har ikke gått inn at det er VI som må prioritere annerledes og at vi ikke kan fortsette å overlate naturvern og bærekraft til alle andre, bare ikke oss selv.
Tønnesen viser til vedtak i 2016. For de som ville vite det var det allerede i 2016 kjent at denne type «forbruk» av naturarealer ikke er forenlig med å bevare den komplekse økologien vi alle er så fullstendig avhengig av.
Men etter de siste årets avklaringer om hvor alvorlig situasjonen har blitt, er det helt uforståelig at en ønsker å drive fram et prosjekt som er beheftet med så stor usikkerhet, er plassert på et sted som egner seg så lite til det det er ment å være og som uansett utfall vil ødelegge så enormt for intakt økologi både over og under vannet.
MDG går derfor inn for komplett stans av bolgneset planene og en nøktern kartlegging av eksisterende, ledige industriarealer. Videre må en med den nødvendige realismen se på utviklingen på vestbasen som i tråd med nedgangen i oljeutvinning vil kunne resultere i ledig areal der.
Og skulle vi virkelig måtte åpne for nye arealer, så er vi sikre på at vi finner en lokalisering som er bedre egnet og ligger tettere på allerede utviklet infrastruktur.
Men før vi gjør det, bør en selvsagt også først se på eksisterende muligheter i nabokommunene. Og kanskje kan denne type samarbeid være det som skaper den tillitten som trengs for å finne sammen i én kommune.
