Regjeringen fjernet E39 Møreaksen Molde–Ålesund fra siste NTP og plasserte den i en utviklingsportefølje.
Vanligvis betyr dette at prosjekter trenger bedre og rimeligere tekniske løsninger før de kan realiseres. Mange mener dette er fornuftig, selv Erna har støttet denne tanken, mye for å sikre stemmer før valget. Etter valget er det ingen som vet hvem som gjør hva.
Ikke alle er enige. Veivesenet i Molde, jobber fortsatt med å realisere deler av prosjektet fase 1 så snart som mulig. Dette for å unngå en bypakke Molde, og dra nytte av tidligere vedtak om 80 % statlig finansiering for E39 gjennom byen. En form for snikinnføring av MA, mens de to andre byene i Møre må håndtere underfinansierte bypakker med 80 % brukerfinansiering, håper og tror man at Molde skal være unntaket i fylket.
Troen er sterk i Molde, kanskje fordi bispesetet også ligger der. Rasmus Rasmussen og hans tilhengere fortsetter å tro på prosjektet i sine innlegg i pressen, selv om argumentene blir svakere for hvert innlegg. Noe som ligner mer og mer på et eget tro samfunn. Siste argumentet var at Møreaksen vil redde liv, til tross for at ingen har omkommet av trafikale årsaker på fergesambandene over fjorden. Samtidig dør det flere årlig på dårlige og høyt belastede veier andre plasser i fylket. Tirsdag 22. april fikk vi dessverre eksempel på dette, ved en dødsulykke på E39 i Vegsund, hvor all trafikk stoppet opp, fergeruter måtte legges om.
Prosjektlederen for Møreaksen, som tilsynelatende gikk til Stadt skipstunnel, har fortsatt en 50 % stilling i SVV. Hverken han eller utbyggingsdirektør Kjell Inge Davik ønsker å gi seg med fjordkryssingene, så lenge de er i lønnet arbeid. Den monumentale verdien og prestisjen er blitt for stor, også for andre innen toppledelsen i SVV.
Dette mens de samme personene med hånden på hjertet sier at Solevågseidet–Breivika, den mest trafikkerte og farligste strekningen av E39 i hele fylket, vil stoppe opp neste år, i mangel på videre planleggingsmidler. Vegsundbrua er moden for utskifting. Faller denne står Sunnmøre.
Hvor er så logikken? Den finnes overhodet ikke.
Bygg veiene der de trengs som verst, det haster med å få videre planleggingsmidler for veisystemene rundt Ålesund, og de øvrige byene i fylket, så får vi og Rasmussen heller vente litt på «Drømmeveiene» mellom.
Likeså kan man spørre om del 2 av Møreaksen–Vestnes–Breivika. Ingen fremdrift. Hvor er logikken?
Strekningen har ingenting i en utviklingsportefølje å gjøre. Det er vanlig veibygging på fast grunn og etter normale normer.
Dersom SVV skal drive veibygging og fogderipolitikk samtidig, bør der snarest meldes inn en skilsmisse sak på Ørskogfjellet. E136 har ingenting å gjøre via Vik. Den skal «gå rakaste» veien fra Vestnes til Ørskogfjellet. Skorgedalen skal fortsatt være E136 trasen til/fra Ålesund og en del av Eksportveien.
I disse dager snakkes det så fint om samarbeid og forbrødring på tvers av fogderigrensene. Samtidig står flere av mørebenkens «utvalgte» frem og fronter utskillelsen av Sandøy fra Ålesund tilbake til Romsdalen. Er det virkelig dette de skal bruke energien sin til?
Hvor i H…h. skal vi kunne bli enige om hvem som er motoren og drivkraften i fylket, når Mørebenkens få representanter viser så lite forståelse og kunnskap angående regionbygging.
Det er på høy tid at vi innser våre utfordringer. Molde må gjerne ligge midt i fylket og få bygget veier, de fleste unner dem det, men med samme betingelser som resten av fylket.
Dersom SVV ikke innser dette, må vi sør for Romsdalsfjorden henvende oss videre sørover mot Nordfjord og jobbe for at Nye Veier AS får større innflytelse på veibyggingen på Nord-Vestlandet.
Slik det er nå kommer vi ingen veier…
