Leserinnlegg av Stig Anders Ohrvik, Nordmørslista
Tidens Krav har vært til stede på «Politisk festkveld» i Molde, og siterer fylkespolitiker Kristin Sørheim på at hun håper fogderilistene vil dø hen. «Vi har ikke noen store skjevfordelinger her i dette fylket som gjør at det er behov for slike lister», sier Sørheim.
Akkurat denne påstanden skal jeg la ligge i første omgang; jeg har uansett tillit til at folk selv er i stand til å ta stilling til akkurat det. Det kan derimot være behov for å gi noen konkrete eksempler på hvorfor det er behov for Nordmørslista, og jeg vil derfor gi tre eksempler på det:
1. Det såkalte «fellessykehuset»
Det største problemet med å få gehør for å opprettholde spesialisthelsetjenesten med bestående sykehusstruktur i Møre og Romsdal har vært at det tilsynelatende har vært enighet om å gå for å legge ned de to sykehusene i Nordmøre og Romsdal til fordel for et såkalt «fellessykehus». Til og med Senterpartiet, som nasjonalt har vært blant de få som har kjempet for å opprettholde spesialisthelsetjenesten i hele landet, har gjort knefall for sentraliseringskreftene i tilfellet SNR. Men selv om det kan ha vært flertall innad i de etablerte partiene (med unntak av Rødt), så både har det vært og er fortsatt en betydelig motstand i befolkningen mot å legge ned eksisterende sykehus. Med stadig færre politikere fra de etablerte partiene som er villige til å tale befolkningens sak i dette viktige spørsmålet, er det et stort behov for å opprettholde et alternativ som velgerne kan stemme på i tillit til at de valgte representantene vil handle i tråd med det mandatet som er betrodd dem. Det er ingen hemmelighet at misforholdet mellom politikernes beslutning om å legge ned sykehus og befolkningens ønske om å opprettholde spesialisthelsetjenesten og beholde eksisterende sykehus har vært utslagsgivende for etableringen av Nordmørslista. Til tross for at økonomien i SNR åpenbart ikke er tilfredsstillende til å bygge det såkalte «fellessykehuset» i tråd med forutsetningene, står fortsatt de etablerte partiene i hovedsak samlet om at det skal gjennomføres. Så lenge dette er tilfelle vil det være behov for Nordmørslista.
2. Regionsaken
Mange nordmøringer føler at de har mer felles med trøndere enn vestlendinger, og ser at mens trønderne har vært flinke til å fordele goder som for eksempel høyere utdanning utover hele Trøndelag, så er tilværelsen i Møre og Romsdal en stadig kamp om ressursene. Selv om store deler av befolkningen ønsker grensejustering for å bli en del av det nye Trøndelag, så er det ingen av de etablerte partiene som gjør noe med dette. Så lenge dette er tilfelle, vil det fortsatt være behov for Nordmørslista.
3. Møreaksen
Til tross for at stadig større deler av befolkningen i hele fylket stiller seg tvilende til at Møreaksen vil være det beste trasevalget for E39 mellom Molde og Ålesund, så har de etablerte partiene tviholdt på at Møreaksen skal gjennomføres uansett. Nå konstaterer vi at det er en viss bevegelse også i enkelte av de etablerte partiene, men likevel er dette også et godt eksempel på at de etablerte politiske partiene opptrer elitistisk overfor velgerne og ikke bare representerer velgerne, men bestemmer for dem. Så lenge dette er tilfelle vil det fortsatt være behov for Nordmørslista.
Dette er bare tre eksempler, og jeg sa innledningsvis at jeg skulle la temaet skjevfordeling ligge i første omgang. Jeg vil imidlertid imøtegå påstanden om at fogderilister nødvendigvis handler om å arbeide for særinteressen til en region. Det er ikke Nordmørslistas agenda at Nordmøre skal ha mer av noe på bekostning av de to andre fogderiene. Tvert imot er det Nordmørslistas oppfatning at det som er bra for noen er bra for alle, og det er nettopp det vi ønsker for Nordmøre at alle skal se. Når Nordmøre får større bevilgninger til grusvei er det fordi vi ennå ikke har fått asfalt, og når Kristiansund får bevilgninger til Campus er det fordi Kristiansund ennå ikke har blitt tilgodesett med egen høyskole (slik Molde, Ålesund og Volda er blitt). Angående campus kan det være betimelig å sette satsingen litt i perspektiv; når styringsgruppa for Campus Kristiansund ber om en bevilgning på 9 millioner kroner over statsbudsjettet, så er dette bare litt over halvparten så mye som bevilgningen til nye studenthybler i Mo i Rana (17 millioner kroner).
I prinsippet er jeg faktisk enig med Kristin Sørheim i at det skulle vært mulig å arbeide politisk innenfor de politiske partiene. Dette forutsetter imidlertid at de politiske partiene ivaretar det mandatet de får av velgerne gjennom valg, og forholder seg til det mandatet de har fått. I mange tilfeller viser det seg dessverre at de valgte representantene ikke bare opptrer som representanter for folket i kraft av det mandatet de har fått, men anser folkets stemmer som en fullmakt til å stemme etter eget forgodtbefinnende. Dette er et problem for demokratiet, og det er en svakhet ved vårt parlamentariske system med representativt demokrati. Og så lenge dette er tilfelle, vil det fortsatt være behov for Nordmørslista.
