Ingen vesentlige utslippsreduksjoner fra skipsfart uten kjernekraft

Grønt Skipsfartsprogram ble opprettet i januar 2015, da under navnet Grønt Kystfartsprogram. Våren 2024 talte programmets over 100 private bedrifter og organisasjoner i tillegg til 13 statlige observatører. Etter 10 år har dog nesten ingen skip blitt bygget for lengre avstander.

De få som har teknologi som kan fungere mangler brennstoff, og rederiene har mistet troen på hydrogen og ammoniakk. Teknisk Ukeblad skriver at en fjerdedel av støtten til hydrogenskip er kansellert. Nå er faktisk seilteknologien på vei tilbake, men den har selvsagt store begrensinger.

Etter flere milliarder kroner er det på tide å øke søket til å inkludere alle relevante teknologier. Det enkle faktum er at energiomstillinger har historisk alltid handlet om krafttetthet, og over en gitt tidsperiode, energitetthet. Det er ingen grunn til å tro at denne gangen er noe annerledes. Hvilken teknologi har svært lave utslipp og høyere krafttetthet enn fossile brennstoff? Det er bare en teknologi i dag som tilfredsstiller de to kravene samtidig – kjernekraft.

I prosjektene Nuclear Propulsion for Merchant Shipping (NuProShip) I & II har vi identifisert både de reaktorteknologiene som kan tilfredsstille shipping sine krav, rederier som vil teste ut teknologiene og det jobbes med alt det andre slik som klasseregler, forsikringer, opplæring av mannskap, turbiner og mye mer.

For de store skipene vil en saltsmeltereaktor med TRISO brensel være en svært konkurransedyktig løsning. I prosjektet utvikler vi må teknologien og et demonstrasjonsveikart for gjennomføring. Med 2-3 milliarder kroner, vil vi kunne presentere historiens første kommersielle skip for de store hav som går med Generasjon IV reaktorteknologi. Dette aller første skipet er planlagt å gå 20 måneder i strekk uten vedlikehold, og etter hvert vil service intervallene bli hvert 5 år i samsvar med dokkingen skip må utføre for å beholde sine sertifikater.

Våre initielle analyser viser også at denne teknologien vil være nesten lønnsom ved første skip målt opp mot skip drevet med tungolje. Det betyr at denne teknologien vil etter noen få reaktorer være lønnsom i direkte konkurranse med tungoljen – ingen grønne alternative drivstoff får til det. Hovedproblemet er dog at de grønne alternative drivstoffene aldri vil finnes i relevant skala for de store skipene. Om alle store skip i verden gikk på grønn ammoniakk ville maritim næring trenge nesten all kraften i hele OECD område for å lage drivstoff. For små kystnære båter er situasjonen bedre, men man vil for den norske innenriksflåten trenge 30 – 50 TWh i året, noe som er svært vanskelig å frigjøre fra andre behov i kraftnettet.

For de litt mindre skipene, som vi bygger mange av i Norge, vil en helium-gasskjølt reaktor med TRISO brensel være konkurransedyktig. Denne teknologien vil kunne gi historiens første, mindre skip i kommersiell drift med Generasjon IV reaktor. Det første var NS Savannah, men med Generasjon II reaktorteknologi hadde skipet en rekke ulemper spesielt i forhold til havneanløp. Disse utfordringene er praktisk talt eliminert med Generasjon IV teknologien og bruk av TRISO brensel. Det som trengs er å tilpasse reaktorene til maritime forhold og dernest demonstrere teknologien, som vil kunne skje i perioden 2030-2035 avhengig av finansieringen.

Det er mange som tror at dette er ikke noe Norge kan drive med, men det er helt motsatt. Per Peterson, Chief Nuclear Officer hos Kairos Power og professor og leder av engineering ved UC Berkeley, sier rett ut at Norge har mange fordeler. Norge har en stor maritim industri, vi har mye relevant kunnskap fra olje og gass industrien også, vi har et respektert flagg, vi har et respektert klasseselskap og fremfor alt er Norge et pålitelig land uten en eksisterende kjernekraftindustri. Dette synet deles også av Francesco Venneri. Hans første kommentar ved synet av et moderne offshore skip til kai i Ålesund var at «kan dere bygge dette, så bygger dere lett en kjernereaktor».

Summen av dette gir en unik uavhengighet og derved mulighet til å lede an i dette markedet som anslås til 3000 milliarder dollar. Sannsynligvis er Norge det eneste landet av de ti største maritime nasjonene som har en så gunstig posisjon. Kanskje vi burde ta disse to internasjonalt anerkjente ekspertene på ordet? Det gjør vi nå og søker midler til å få etablert et senter for forskningsdrevet innovasjon på NTNU i Ålesund.

Norge bør se på muligheten til å bli en ledende sjøfartsnasjon for skip med kjernefysisk fremdrift. Når tilgangen på grønne alternative drivstoff er, og vil forbli, så dårlig som diskutert tidligere er det viktig at noe gjøres. Har Norge egentlig noe å tape? Nei, Norge har alt å vinne, men da må trengs både mer forskningsmidler, men fremfor alt trengs midler til fullskala uttesting innen 5-10 år. Dersom Norge kan lede an i dette, vil det ha mye større betydning for klimaet globalt enn alle andre norske tiltak til sammen med en stor margin.