Leserinnlegg av Sigve Torland (Rødt Kristiansund)
11. september 2017 kan vi være med å endre på den kursen Norge har tatt med regjeringa Høyre-FRP. En kurs som styrer i høy hastighet mot et kaldt og ekskluderende samfunn hvor forskjellene mellom folks inntekt og folks levekår blir så store at vi får en situasjon der mange familier lever under fattigdomsgrensa mens naboen bare blir bedre og bedre stilt fordi de som styrer landet ønsker at det skal være slik.
Knut Hamsund beskrev hvordan det kunne være å leve uten arbeid og uten penger til mat på bordet i ”Sult” i 1890, det var en virkelighetsbeskrivelse og en hard realitet for mange den gang. Det var før staten tok ansvar, det var før vi opparbeidet oss et sosialdemokrati hvor velferd er statens ansvar, før det var fokus på at alle hadde rett til et minimum av levestandard. Det var før Norge hadde økonomi til å tenke i de baner at alle skal ha et minimum av levekår og alle skal ha like muligheter.
Nå har vi kommet dit at vi kan gi alle gode levekår. Vi kan gi alle tilnærmet like muligheter, vi kan gi alle et minimum av de tjenestene og de ytelsene man trenger for å slippe å leve under fattigdomsgrensa. Gjør vi det? Har regjeringen lagt opp til det i løpet av de siste fire årene? Har de som har lite fått litt mer? Har de som har mest måtte yte mer til fellesskapet? Har regjeringen sørget for at statens penger fordeles likt til de som har betalt inn til fellesskapet? Har regjeringen lagt opp til at det skal være enklere for de som har behov for hjelp, ytelser og tjenester, å få disse? Har regjeringen vært med på å skape rom for at alle kan føle at de bidrar inn til fellesskapet? Har regjeringen fjernet avgifter som berører alle, uavhengig av inntektsgrunnlag? Har regjeringen gjennom sin politikk lagt til rette for at viktige hjørnesteinsbedrifter og viktige statlige funksjoner blir bevart i distriktene og i de små byene? Jeg kan fortsette på lista, og jeg kan svare konsekvent NEI på alle spørsmålene.
Nei, regjeringen har ikke sørget for å minke avstanden mellom folk, den har tvert i mot lagt til rette for at avstanden øker og at vi får flere som lever under fattigdomsgrensa, selv om SSB ved et pennestrøk fjernet begrepet fattig. Nei, statens penger fordeles ikke likt. Velferdsprofitører har sine grådige sugerør i statskassa og setter mine og dine penger på sin allerede enorme sparekonto, med regjeringens velsignelse. Det har blitt stadig vanskeligere å få de ytelser man har behov for. Nav har sørget for en byråkratisering som har vært med på å få mange til å føle seg som en tellekant i et klesskap eller et tall i et regneark. Lokalsykehus bygges ned og avvikles under helseforetakenes finurlige måte å gjøre pasienter om til nye tall og utgiftsposter i stede for å tenke på behovet de har.
Nå skal vi velge nye representanter for folket, slik vi alltid gjør hvert fjerde år. Er vi fornøyde med den jobben de som ble valgt for de fire år som nå er passert har utført, eller ønsker vi et skifte? Jeg ønsker i alle fall et skifte. Jeg ønsker et skifte til en varmere, mer inkluderende, og mer omsorgsfull hverdag med trygghet og visshet om at den staten som jeg er med og bidrar til opprettholdelse av, bidrar til å opprettholde min evne til nettopp å være en aktiv bidragsyter. Jeg ønsker at staten skal ta det ansvaret den en gang ble gitt av folket. Jeg ønsker at velferdsstaten skal bestå. Derfor har jeg aktivt gått inn og jobbet for at Rødt skal få kommet inn på stortinget med flest mulig representanter. For å sikre at Norge blir styrt i riktig retning under en ny regjering.
Fordi fellesskap fungerer.
