Av Per Vidar Kjølmoen
Fylkesleder, Møre og Romsdal Arbeiderparti
Hvordan er det mulig å oppnå aksept for å prioritere Forsvaret høyere, når den folkelige forankringen bygges systematisk ned?
Vi er inne i en skjebnetid for både Heimevernet og for hvilket forsvar vi skal ha i landet i årene som kommer. Onsdag er det høring om Forsvarets langtidsplan på Stortinget. Deretter skal komitéen behandle saken.
Mye har vært sagt om forholdet mellom brede, defensive kapasiteter og spisset, offensiv slagkraft. Sist ute er pensjonert generalmajor Robert Mood (link: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kronikk-Skal-vi-fortsette-med-hodet-i-sanden–Robert-Mood-602672b.html) som har vært, og er, svært kritisk til nedbyggingen av Forsvaret.
Forsvarssjefen og hans stab har helt sikkert stor og bred militær kompetanse. Men de har kanskje ikke en like bred politisk forståelse.
Politikk handler om å fordele knappe ressurser til en uendelig lang rekke gode formål. Det må prioriteres, og i årene som kommer vil en bli nødt til å foreta stadig strengere prioriteringer i takt med at petroleumsinntektene minker og antallet eldre, pleietrengende øker. Dermed vil det bli stadig viktigere med en bred, folkelig oppslutning for å nå fram i kampen om knappe ressurser.
Spørsmålet blir dermed:
– Hvordan skape den nødvendige oppslutningen blant folk flest til å prioritere Forsvaret?
Heimevernet (HV) er helt avgjørende for å generere forsvarsvilje. For kun 3 prosent av forsvarsbudsjettet kan de stille med to tredeler av soldatene i et krigsoppsatt forsvar. HV er videre den eneste forsvarsgrenen som er til stede i hele landet.
Heimevernet er allerede redusert fra 83.000 til 45.000 mann. Nå kan Heimevernet bli kuttet med ytterligere 28 prosent, inkludert nedleggelse av blant annet Sjøheimevernet og HV11.
Det er ikke bare tvilsomt militært, men det er livsfarlig politisk. Samtidig som Forsvarssjefen ønsker en større del av samfunnets ressurser, bygges den brede, folkelige forankringen systematisk ned.
Forsvaret endres fra å være en breddeorganisasjon som nesten enhver familie i landet har hatt et forhold til gjennom verneplikt, et bredt mobiliseringsforsvar og et nærvær over hele landet, til en liten klikk med yrkesmilitære som mannen og kvinnen i gata aldri ser noe til.
NATO har et mål om at 2 prosent av BNP i medlemslandene skal brukes til forsvarsformål, og det jobbes politisk i flere parti for at Norge skal komme opp på et slikt nivå. Men for hver ytterligere nedbygging av forsvaret, både i antall mennesker og i antall baser, svekkes muligheten til å oppnå den folkelige oppslutningen som er nødvendig for å få til et slikt løft.
Det finnes ingen andre forsvarsgrener som er i nærheten av å matche HV når det gjelder å generere forsvarsvilje per krone. Derfor bør et flertall på Stortinget si nei til ytterligere kutt i Heimevernet.
