Frida dro til Sør-Afrika for første gang i juni 2016. Hun trivdes så godt at nå er hun tilbake og jobber som frivillig for tredje gang.
Bildet over: Frida jobber mye, men har også tid til å oppleve andre ting.
Å jobbe som frivillig i Afrika kan bety å åpne døra for nye opplevelser i eksotiske omgivelser, samtidig som man bidrar til å hjelpe mennesker som ikke har mulighet til å hjelpe seg selv.
Frida Neergaard Pettersen hadde lenge hatt lyst til å jobbe som frivillig i utlandet. Så da hun fylte 18 følte hun at tiden var kommet. Frida har stor interesse for medisin, og hun ville jobbe med mennesker. Etter mange søk på nett, så var det et sykehus i Cape Town som skilte seg ut. Frida visste lite om Sør-Afrika og Cape Town før hun dro, så det var nok godt å ha familien å samrå seg med. Sammen kom de fram til at Cape Town ikke var den mest utrygge plassen. Og så bar det av sted på den lengste reisen noensinne for 18-åringen fra Kristiansund.
Første tur alene
Førsteinntrykket var blandet. Flyplassen var mindre enn hun trodde, og passkontrollen var svært streng. Det var første gang hun reiste alene. Første gang ut av Europa.
– Jeg var kjemperedd, sier Frida til KSU 24/7. Hun følte seg veldig liten da hun kom ut i ankomsthallen. Plutselig aleine på den andre siden av jorda. Ingen kjente.
Så fikk hun heldigvis øye på en mann som sto med et skilt. Og på skiltet sto navnet hennes! Hun gikk bort, og mannen hilste henne velkommen med en stor klem. En kan lett tenke seg at Frida med ett følte seg litt tryggere.
På vei fra flyplassen kjørte de forbi et stort Township. Det er det slummene kalles. Det var sterkt å se, sier Frida. Hun tenkte med takknemlighet på det hun har hjemme.
Etter hvert som Frida ble kjent i Cape Town, så syntes hun ikke forskjellen fra hjemme var så stor. Det er en multikulturell by, med mennesker fra hele verden. Stort sett alle er imøtekommende og positive.
Jobber på sykehus
Frida jobber altså på et sykehus. Og hun jobber med barn. Avdelingen er nesten som en barnehage. Barna har vært kritisk syke, og er på sykehuset for rehabilitering. En vanlig dag for Frida starter med å hjelpe barna med tannpussen. Deretter er det lekestund. Hun observerer barna, men er også med på leken. Klokka halv tolv er det lunsj, og Frida er med og hjelper med mating. Så er det sovestund for barna. Klokken to blir de vekket, og så er det leketid før middag klokken halv fire. Etter maten er det leggetid, og arbeidsdagen er over for Frida og de andre frivillige. Utover hovedarbeidet, så hjelper Frida til der hun kan. Enten det er på vaskerommet, lageret eller å være vikar for sekretæren.
Jeg lurer på om Frida og de andre frivillige har noe fritid, og det har de. Cape Town er en stor by, med mange muligheter. Man kan gjøre alt fra å spille biljard på en bar nedi gata, gå på fantastiske fjellturer, dykke med ville haier, hoppe fra et fly og mye, mye mer. Frida sier at det å reise alene gjennom en organisasjon har gitt henne mange nye venner. Hun bor sammen med andre frivillige, og de finner alltid på noe å gjøre.
Langt hjemmefra
Jeg kan bare tenke meg hvordan familien synes det er å ha godjenta på andre siden av jorden, men hva med Frida selv? Har hun av og til hjemlengsel? Til det svarer hun at hun faktisk ikke har hatt skikkelig hjemlengsel. Men det er selvsagt vært stunder der hun har følt seg alene og veldig, veldig langt hjemmefra. Dessuten så føles Cape Town etterhvert som hjemme. Hun er omringet av flotte mennesker, og har så mye å gjøre, sier hun. Det er sjelden en kjedelig stund.
Blir ikke rik
Jeg spør Frida om hun tjener mye på dette, og da flirer hun. – Nei, jeg tjener ikke penger på dette. Tvert imot. Jeg betaler selv for reisen, oppholdet, mat og diverse aktiviteter.
– Men , fortsetter Frida, selv om det er dyrt og jeg går måneder uten å tjene noe, så sitter jeg igjen med noe mye mer verdifullt enn penger. Jeg får oppleve en ny kultur. Jeg opplever ekstrem fattigdom side om side med ekstrem rikdom. Jeg ser syke barn bli friske, og drar hjem. Og jeg har møtt, og møter fantastiske mennesker. Gjennom å reise på denne måten lærer jeg meg også å være mer selvstendig, ta egne valg, og kjenne på det å være for meg selv.
Jeg spør henne om hun vil anbefale andre å gjøre som henne, og på det svarer hun ubetinget ja.
– Det koster tid, og det koster penger. Men det du sitter igjen med etterpå er helt klart verdt alt, sier hun.
Frida har nå altså vært i Sør-Afrika tre ganger, og jeg er spent på hva hun vil finne på neste gang.
– Men planene er ikke helt klare, sier Frida. Hun vil se hva livet bringer, og så ta det derfra.
Men hun sier også at hun vil helt klart fortsette å hjelpe på de små måtene hun kan. Jeg får nesten litt lyst til å rette på henne. For det hun ser som smått, kan være stort for den som mottar hjelpen.
Lykke til videre på reisen, Frida!
