… til administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass.
Kjære, Karl Eirik!
Jeg er en av de som de siste 10 årene har tilbrakt min arbeidstid på diverse installasjoner og innretninger rundt om på sokkelen. En av de som reiser bort fra familien med jevne mellomrom uten å vite når jeg kommer hjem igjen. En av de som har vært nødt til å være disponibel for min arbeidsgiver 60% av året. Det at jeg er disponibel innebærer at jeg må reise bort fra familien på under et døgns varsel og samtidig ikke vite hvor lenge jeg blir borte.
Turene mine varer alt fra 2 dager til 3 uker. Ved første øyekast virker nok de lange turene verst, men faktum er at det er de korte som er de verste. I og med at avspaseringen er på 1/3 av tiden man har vært ute betyr det i mange tilfeller at man er ferdig avspasert før man kommer inn døra hjemme. Det betyr igjen at barna mine tror at jeg kommer til å være hjemme en stund mens jeg bare går å venter på ny telefon, for jeg vet jo at det bare er et spørsmål om tid før jeg skal ut på nok en tur. Hvordan kona holder ut med denne livsstilen må gudene vite. Det er tross alt hun som får hele belastningen hjemme. Det er hun som ikke vet når mannen er hjemme. Det er hun som må takle at alle planer blir snudd opp ned pga nok en tur på kort varsel.
Når jeg kommer ut på jobb møtes jeg av et stort fellesskap hvor alle er i samme båt. Vi har alle en familie, vi har alle ofret mye ved det yrkesvalget vi har og vi har alle sittet på julaften og kjent at akkurat nå har vi verdens kjipeste jobb. Men det er bare det, kjære Karl Eirik, vi er ikke i samme båt. For der ute, der hvor det er ekstremt langt hjem, er vi ikke like. Noen der ute vet at hver tur varer 14 dager. De vet også når de skal på jobb og når de har fri i mange år fremover. De har også et årsverk på 1460 timer og de er disponibel 33% av året.
Det er de heldige. Vi andre vet ikke hvor lenge vi er på jobb. Vi vet ikke når vi har fri og når vi er på jobb. Vi har et årsverk på 1582 timer, og som allerede nevnt, vi er disponibel 60% av året. Vi kalles for oljeservice. Man skulle jo tro at ved slike forskjeller så er det sistnevnte gruppe som tjener best. Men som du også vet, sånn er det jo ikke.
Det er derfor det nå er streik. Fordi vi synes ikke det er for mye forlangt at når vi sitter der ute i kaffesjappa, alle sammen med oransje kjeledresser med forskjellig logo på ryggen, at vi har like betingelser. Når vi igjen har snudd døgnet. Når vi igjen kjenner det svir i øynene av trøtthet, synes vi faktisk det bare er rett og rimelig at vi har de samme ulempetilleggene. Der ute er vi kolleger, selv om vi er ansatt i forskjellige selskap. Samholdet er sterkt selv om vi opplever at Norsk Olje og Gass (NOG) støtt og stadig rakker ned på oss som faktisk utfører arbeidet på sokkelen.
Det verste er derimot ikke det jeg har beskrevet så langt. Det verste er å lese uttalelsene som kommer fra deg og dine. Løgn er utilgivelig! Som Ommund Stokka i IE sa: Du spytter på de tililtsvalgte.
Min personlige mening er at du, og din organisasjon, ikke bare spytter på de tillitsvalgte. Du spytter også på meg og mine kolleger. Vi forventer, og fortjener, respekt for den jobben vi gjør, for våre kolleger som nå har mistet levebrødet sitt, for den innsatsen vi legger ned på norsk sokkel og ikke minst for det vi ofrer av familietid.
For deg er kanskje dette bare en del av et politisk spill, men for oss er det ramme alvor. Vi er mange, vi står sammen og ikke faen om vi kommer til å gi oss!
Hilsen en “overbetalt og privilegert” oljearbeider.
