Av Knut Erik Johnsen
Mandag starter det, urnene åpnes. Det er valg i år. Som sikkert alle vet, flesket er kommet på billigsalg, i år som i alle valgår.
For det er nå de skal love oss gull, grønne skoger og alt mellom himmel og jord. Merk dere det, for det er kun mellom nå og september løftene kommer, de neste årene frem til våren 2021 kommer vi kun til å høre bortforklaringer på hvorfor løftene ikke ble holdt, for så å bli gjentatt ved neste anledning. For så naive er visstnok vi Nordmøringer at vi skal gå fem på!
Men skal vi virkelig det? Igjen? For hva har de gjort for oss disse så hellige, hederlige politikerne.
Høyre for eksempel? Ja det vet vi jo, en rettsak viser nødvendigheten av å straffe det partiet, det partiet som nær sagt har hatt en verre effekt på Nordmøre enn Svartedauden selv. Nok sagt om dem, målet må være under en hel prosent. Hva så med Fremskrittspartiet og Frank Sve og Sylvi Listhaug som haleheng og kolleger, medansvarlige som få for å ta fra oss sykehus, politi og det som er. Og svartelister dem som taler Rom midt imot. Og så har vi selve det nær sagt kongelige Arbeiderparti da, det partiet som sørger for Romsdalens beste, som stiller med en Botten på topp, hun som kun har Molde i sikte. Og med Torven rett under er ikke Nordmøres beste på kartet, det kan jeg love alle og enhver.
Men hva da med Senterpartiet, jo de har flinke lojale folk lokalt (det har for så vidt noen av dem nevnt over også, uten at det hjelper stort i valg utover det lokale). Ingrid Uthaug kunne vært nevnt, før hun meldte seg ut, det samme om Ken Alvin Jenssen, men hva hjelper det. Når partileder Vedum vil ta fra oss sykehuset og legge det til en utkant av Molde, og utkanter av Molde duger ikke, selv om det er mange av dem.
Så er det Kristelighetens følgere, om budene så skal følges så vil Reitens venner uansett også ha sykehuset til Molde. Som alt annet. For om ikke budene følges så er det jo Bondevik sin bygd og han er uansett ikke venn hverken av Nordmøre eller Kristiansund den mannen. Men så er det jo heller ikke mange velgere av Kristeligheten igjen i live. Det dør ut, for å si det i et rent billedlig språk.
Den jeg dog synes noe synd i er Venstres Pål Farstad, selv om partiet hans støtter Høie og sykehusraidet, så har han i det minste forsøkt å gi noe tilbake. Men det hjelper lite så lenge det ikke en gang finnes en matematisk sjanse for at han blir gjenvalgt, ikke på utjevningsmandat, selv om partiet hans med et krafttak skulle komme over sperregrensen. Men det tror vi vel ikke det gamle sliterpartiet gjør.
Derfor, i år er det året vi kan si farvel til det gamle seige valgflesket. Si fra så det synger hva vi Nordmøringer mener om de gamle partiene. Si fra så det det drønner selv i maktens korridorer i slottene nede på Youngstorget, der gamle Haakon i sin tid regjerte, men nå ville snudd seg i graven over kameratenes dumheter. Si fra om at i år skal vi stemme mot flesket, med den kortreiste politikken og med Nordmørslista. For de vil det beste for Nordmøre, som det eneste alternativet til dem som har gjort oss vondt.
