Vi har lagt bak oss en 8. mai med 80-årsjubileum for frigjøringen. Mye godt er sagt om samholdet og oppofrelsen i okkupasjonsårene, mindre om at dette ikke var selvsagt.
Før Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold overtok regjeringsansvaret i 1935, følte store deler av arbeiderklassen seg fremmed for det norske flagget: Det representerte en stat og en elite som holdt dem nede.
Norge var et så splittet samfunn i det meste av mellomkrigstida, at til og med Idretts-Norge var delt i to forbund – et for borgerskapet, et for arbeiderne.
Med Arbeiderpartiet i regjering fra 1935, flere velferdsordninger og nedgang i arbeidsløsheten, endret dette seg. Arbeiderne følte at Norge også var deres land.
Illustrerende nok, var de to idrettsorganisasjonene i 1939 klare for å gå sammen i det som nå heter Norges Idrettsforbund. Det var altså et langt mer samlet folk som ble angrepet i 1940, enn hva det kunne ha vært.
At Norge skal bli fullskala angrepet av en fremmed makt igjen, er lite sannsynlig, men vi må være forberedt. At Norge igjen skal bli et så splittet samfunn som på 1920- og det tidlige 1930-tallet, er heller ikke sannsynlig, men også her må vi være på vakt.
Om vi hele veien gir mer til dem med mest fra før og svekker fagbevegelsen, vil andre måtte betale og forskjellene øke. Når Arbeiderpartiet går til valg på trygghet for framtida, handler det derfor om styrking av Forsvaret, men også om dette:
Et Norge med små forskjeller og store muligheter for alle, er ikke bare et bedre Norge. Det er et sterkere Norge.
Av: Bjørnar Skjæran, parlamentarisk leder (Ap)
