Leserinnlegg av diakon Brian Jensen
Hva har sangene Mil etter mil, I slekt med måsan, eller et avsnitt av Kollektivet på Tv2, med datoen 26. november å gjøre? Ingenting. Eller for den saks skyld, hva har 26. november med utdeling av gullpucken i ishockey i 1977 å gjøre? Heller ingenting!
Men i 1977 ble Gullpucken vunnet av daværende målvakt på Manglerud/Star Jørn Irving Goldstein, de nevnte sangene er skrevet av Ove Borøchstein og komiker Cecilie Steinmann Nees (SES) medvirket i ”Kollektivet” på Tv2.
Det de alle tre har til felles med den nevnte dato, er at de kan føre sin slekt videre og formidle deres historie, etter at flere i deres nærmeste familie ble offer for folkemordet på norske jøder i det okkuperte Norge under andre verdenskrig, hvor 760 ble drept som følge av jødeforfølgelsene og 18 av dem var fra Kristiansund.
26. november 1942 ble en skjebne dag for mange godt integrerte norske jøder, som høyst ufrivillig ble med på sitt livs siste reise med transportskipene Gothenburg, Monte Rosa og Donau fra Amerikakaia i Oslo, ut Drøbaksundet og Oslofjorden med kurs for Polen.
Blant disse var også søskenparet Vera på ti og broren Tibor på tretten fra Nesjestranda i Romsdal. Tibor kunne kanskje ha redda livet, eller om mulig forlenget det, men han valgte å gå ut av rekka av arbeidsføre menn, for å ta sin søsters hånd og bli med henne inn i gasskammeret, for at hun ikke skulle være alene.
Historien om og tankene bak denne skjebnesvangre dag, 26. november 1942 blir ikke mindre uhyggelige eller desto viktigere og formidlingen til nye generasjoner i dag. Samtalen om ondskapens troll med alle dets hoder og fasetter da og nå, må belyses og holdes levende.
Ikke minst har kirken, som jeg selv tilhører, under det kommende reformasjons jubileum i 2017 et ansvar for å ta opp og belyse dette ondskapens troll som bl.a. fikk et ansikt gjennom Luther, hans jødehat og skrifter ”om jødene og deres løgner”, skrifter som nazistene begjærlig tok til seg og brukte for å utforme sin lære og legitimere sin fremferd og ideologi.
Barna som ble rammet
Jeg kjører titt og ofte forbi en gammel ungdomsbil i nabolaget, som er steilet med en gammel rattkjelke og et par gamle ski fastmontert på takgrinda. Når jeg ser det, blir jeg minnet på Else Gullas sterke og personlige fortelling om rattkjelken som lå igjen i naboens hage i Ole Jullumsgate. Rattkjelken til den 6 år gamle leke kammeraten Theodor Fischer, som sammen med resten av familien ble hentet av tjenstvillige nordmenn og norsk politi med bistand av Hirden og Germanske-SS Norge en tidlig dag i november.
I dag er det kanskje ikke så mange barn og unge som har et forhold til, eller vet hva som hendte 26. november 1942 med fem år gamle Julius fra Kristiansund, som sammen med sin mor, sine fire eldre søsken og 760 andre norske jøder, ble frarøvet livet, bare fordi de var jøder.
Jeg kjenner at det fortsatt gjør noe med meg, når jeg tenker tilbake på besøket i 2004 av tidsvitnet Julius Paltiell, da han som en av få overlevende fra Auswitch, besøkte Kristiansund hvor han formidle sin historie om Holocaust til de daværende ungdomsskoleelever på Nordlandet. Et stille møte, helt stille, fylt av respekt og tårer.
Snublestein til minne om de døde
9. juni 2016 hadde jeg gleden av å få være til stede, da slekt etter de berørte familier i Kristiansund og Det Jødiske museum i Trondheim la ned ”snublestein” til minne om de som ble deportert. 26. november 1942. 18 steiner, som forbinder atten skjebner og historier i Kristiansund, med 425 skjebner og historier til de til nå, 425 andre som har fått en stein med navnet sitt lagt ned i Norge og de godt over 50000 som er lagt ned i over 20 land i Europa.
Lytter jeg godt etter, kan jeg enda høre musikken fra klokkespillet 9. juni i Kirkelandet kirke, hvor organisten spilte melodien til sangen ”Månestråle”. Sangen som ”Frøken Tønsberg” Maria Sachnowitz sang for de mannlige fanger om bord på Donau på vei mot det som for mange var deres siste reise..
Mens klokkespillets toner lød ut over Kristiansund den dagen, gikk en liten flok i stillhet rundt i byens gater for å minnes sine kjære og vi andre fikk lov til å være med.
Musikken fra klokkespillet har stilnet, alt vi står med igjen er atten små stein, som ingen kanskje har lagt merke til eller snublet over og knapt nok kjenner historien bak.
Ved avskjedstalen til sin bestefar, – Det siste jødiske tidsvitne fra Norge – Samuel Steinmann, sa Cecilie Steinmann Nees ved hans begravelse: ”Vi kan hedre ham ved å fortelle historien hans videre”.
Derfor er det vår plikt, både som familier, men også i aller høyeste grad som kirke, lokalsamfunn og nasjon og holden historien om 26. november og de tanker som lå bak levende, hedre minnet og løfte historien i all sin grusomhet, til lærdom for nye generasjoner.
Vi må ikke sove – og tro at vi bare har drømt!
