Av: Stig Anders Ohrvik, Nordmørslista
I forrige uke ble sluttrapporten for byregionprogrammet fase 2 offentliggjort, og det er en rapport som nok en gang stiller Kristiansund i et dårlig lys. Se bare på følgende formulering:
«Vi kan ikke påstå at byens rolle som regionsenter er styrket. Kommune- og regionreformen har preget det offentlige ordskiftet på negativt vis, og med fortsatt uavklarte grense- og lokaliseringsdiskusjoner i regionen vil det nok ta tid før byen og nabokommunene kan framstå som samstemt».
Nei, det stemmer nok at det er vanskelig å styrke byens rolle som regionsenter når regionen spriker i alle retninger. Det er ikke rart det er fogderistrid i fylket, når det ikke en gang er enighet innad i fogderiet. Men hva er oppskriften på å styrke regionsenteret, da? Det som snart må være helt klart og tydelig, er at det i alle fall ikke er noen farbar vei for en by som prøver å være regionsenter å snakke alle med- og motspillere etter munnen i håp om at noen vil spille på lag. Det er den strategien det såkalte regionsenteret har vært drevet etter de siste årene, og det må snart være mulig for de fleste å oppdage at det ikke virker. (Jeg skal i parentes bemerke at jeg er usikker på om dette har vært en bevisst strategi eller om det bare er slik det fremstår i mangel på strategi, men utfallet blir like galt uansett.)
Skal man spille en rolle som regionsenter så må man faktisk evne å ta styring og vise vei. I stedet for å ta dette ansvaret på alvor har Kristiansund som regionsenter forsøkt å styre etter nabokommunenes forgodtbefinnende og latt seg styre av konsensusorganisasjonen Orkide, som burde være den egentlige adressen for kritikken. Er det noen som har medvirket til at «kommune- og regionreformen har preget det offentlige ordskiftet på negativt vis» og at grense- og lokaliseringsdiskusjoner i regionen fortsatt er uavklart, så er det denne tvangstrøya av en organisasjon som holder regionsenteret som gissel i stedet for å støtte opp.
Flere har i etterkant av rapporten på ny tatt til orde for at kommunene på Nordmøre må finne sammen, men uten å ta høyde for det som rapporten peker på som et problem. Det er imidlertid ikke mulig på sikt å feie denne saken under teppet og late som den ikke finnes, og selv om det nok er riktig at denne saken har vært utfordrende for et samrbeidsforum som er basert på konsensus, så er det slett ikke opplagt hvor ansvaret for «den negative omtalen» ligger. Skal man få bukt med negativ omtale er ikke løsningen å undertrykke de strømningene det ikke er enighet om for å «bli samstemt», men å ha respekt for at det faktisk må være mulig å ha ulike synspunkt.
Dersom befolkningen ønsker det kan det godt være en god strategi å danne en større kystkommune som strekker seg helt opp til Hitra og Frøya. Men da må det være en forutsetning at man tar et oppgjør med de negative holdningene til regionspørsmålet som flere i det etablerte politiske miljøet på Nordmøre har fremvist, og erkjenner at det ikke er noen mulighet for å komme forbi spørsmålet om tilknytning til Trøndelag.
Retningsvalg i konkrete politiske saker viser at ikke alle kommuner på Nordmøre nødvendigvis trekker i samme retning. Det er derfor naturlig at kommuner som trekker i samme retning, som Kristiansund, Aure og Smøla, finner sammen først.
Det geografiske området som kalles Nordmøre opphører faktisk ikke å eksistere om kommunegrenser og region- eller fylkesgrenser er i endring. Men diskusjonen om hvilke grenser de ulike forvaltningsenhetene skal ha i fremtiden er langt unna å være over.
