Leserinnlegg av Stig Anders Ohrvik, Nordmørslista
«Hvilken betydning har det for oss på Nordmøre at kommunene er rødgrønne og ute av regjering og vil forbli det om ikke Støre får snudd skuta? Har vi med det satt oss utenfor muligheten for å få innflytelse? Hva skjer ved neste valg der de blå i dag ser ut til å stå uten reell opposisjon? Kan Nordmøre risikere enda en gang å stå uten «venner» i regjeringskorridorene? Har dette kostet oss noe i de siste årene med rødgrønt styre lokalt og blått styre sentralt?»
Disse spørsmålene dukket opp i sosiale medier som en lokal reaksjon på Hanne Skartveits glimrende leder i VG i dag, lørdag 2. juni. Det er gode og relevante spørsmål som fortjener oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt.
Årsaken til at Arbeiderpartiet mister oppslutning er at stadig flere av kjernevelgerne deres ikke kjenner igjen politikken deres. Det er for lite forskjell på de tre største partiene, i alle upopulære saker står de uansett sammen. Høyre og Frp har imidlertid en fordel som Ap ikke har; Høyre og Frp er noenlunde tydelige på hva de vil, de har et konsistent budskap som de står fast på, og som ikke har endret seg særlig over tid. Dermed holder de på sine kjernevelgere (og får antagelig en del nye som ser at om det først skal drives høyrepolitikk så er faktisk H/Frp bedre til å drive høyrepolitikk enn Ap er).
Arbeiderpartiet trodde fremgangen til H/Frp skyldtes en generell dreining i samfunnet, og har besvart det ved å følge den dreiningen de tror de har observert. Men det har altså ført til at de har forlatt sin egen velgermasse (det er ikke deres velgermasse som har forlatt dem, det er faktisk omvendt), og i stedet for å kjempe for egne velgere kjemper de nå om de samme velgerne som Høyre og Frp kjemper om. Den kampen er de dømt til å tape, for selv om Ap har dreid mot markedsøkonomi og liberalisme, er det ingen norske partier som slår Frp på markedsøkonomi og liberalisme. Og selv om Ap har dreid fra å være et parti for arbeidstakere til å bli et parti for arbeidsgivere, er det ingen som slår Høyre på å være partiet for arbeidsgivere og kapitalister.
Blant Arbeiderpartiets kjernevelgere, derimot, de som er blitt forlatt, er det ingen som leter etter mer markedsøkonomi, mer liberalisme eller mer kapitalisme. De leter etter et parti som vil opprettholde sosialdemokratiet, velferdssamfunnet og arbeidstakerrettigheter, og idet Arbeiderpartiet forlot dem til fordel for markedsøkonomiske krefter, overnasjonale handelsavtaler og new public management, så begynte Arbeiderpartiets kjernevelgere å lete etter andre alternativ på venstresiden. Jeg vet ikke om alle har funnet det de leter etter ennå, men etterhvert som flere oppdager at det de leter etter ikke finnes i Arbeiderpartiet vil Arbeiderpartiets oppslutning fortsette å synke, inntil de evt finner ut at det ikkke er noen vits i å stå stille og rope på kjernevelgerne sine for at de skal finne dem igjen. Skal Arbeiderpartiet gjenreises er det de som må finne tilbake til velgerne sine, ikke omvendt.
Så til den lokale problemstillingen: Problemet er jo at Nordmøre ikke har hatt venner i regjeringskontorene på denne siden av tusenårskiftet. Det var en leder i Arbeiderpartiet som figurerte i lokale media som sykehusgarantisten for noen år tilbake, men når alt kommer til alt har det vært full enighet om sykehuspolitikken som har vært ført på hele 2000-tallet blant de tre største; Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som sammen dannet flertall for foretaksreformen og dermed la grunnlaget for å rasere spesialisthelsetjenesten både hos oss og i resten av landet.
Vi kan dermed ikke knytte tragedien til om det er Erna, Jens eller Jonas som har sittet i regjering, og ikke en gang distriktspartiet Senterpartiet har lyktes med å stå imot, ikke en gang da de selv satt i regjering. Så kan jo også holdningen til Senterpartiet i Møre og Romsdal stå som eksempel på hvor dypt ideologien stikker i det partiet, siden Møre og Romsdal Senterparti faktisk støtter nedleggelsen av sykehuset i Kristiansund.
Det er altså vanskelig å finne svar på disse spørsmålene ved å se etter venner i regjeringskontorene, siden ingen av de som har vært i regjering har vist større interesse for å pleie vennskapet med oss, ihvertfall ikke lenger enn til stemmen er avgitt.
Her lokalt har vi møtt dette med å stille opp et lokalt alternativ å stemme på, men stortingsvalget 2017 viste at dette åpenbart bare kan være en lokal og regional løsning ved kommune- og fylkestingsvalg. Ved stortingsvalg vil folk stemme på et landsdekkende alternativ med både utenrikspolitikk og nasjonal og helhetlig politikk. Det må vi bare ta innover oss, men det å lete etter «venner» er sannelig ikke lett. Ikke tror jeg at vi finner venner i den blå-blå regjeringen, og ikke tror jeg at vi finner dem i Arbeiderpartiet.
