Er det ansvarlige voksne hjemme?

Når jeg snakker om helsevesenet vårt, må jeg stille et grunnleggende spørsmål: Finnes det egentlig ansvarlighet blant dem som er valgt eller ansatt for å forvalte helsevesenet i Møre og Romsdal?

For mange fremstår situasjonen som en fallitterklæring.

Stortinget har vedtatt å fortsette med Helseplattformen. Da systemet ble innført, måtte Helse Møre og Romsdal (HMR) ansette flere titalls personer for å håndtere overgangen. Samtidig opplevde mange ansatte at systemet var tidkrevende og tok verdifull tid bort fra det de egentlig er ansatt for å gjøre – å behandle pasienter. Nå har det tatt noen grep som har gjort systemet mer brukervennlig, men til hvilken pris? Etter mitt syn ble Stortinget ført bak lyset da beslutningen om å videreføre systemet ble tatt.

I dag har norsk helsevesen rundt 10 000 sengeplasser ved somatiske avdelinger. Antallet har blitt gradvis redusert siden 1960-tallet. Samtidig har ansvaret og kostnadene for rehabilitering i stadig større grad blitt overført til kommunene – kommuner som allerede sliter med pressede budsjetter. Konsekvensene ser vi tydelig i Møre og Romsdal, der rehabiliteringstilbud er blitt redusert eller sentralisert. Nedleggelsen av Mork rehabiliteringssenter er ett eksempel.

Det er også interessant å se hvordan HMR gang på gang foreslår kutt i tilbud som berører pasientene direkte. Førstelinjetjenestene rammes, mens administrasjonen i liten grad blir gjenstand for samme kritiske gjennomgang. Burde det ikke være naturlig å se på administrative kostnader før man kutter i tilbud til pasientene? Hvor mange ansatte sitter i administrasjonen til Helse Midt-Norge, og hvor store er kostnadene der?

Når helseministeren besøker fylket og forsikrer at fødetilbudet i Volda ikke skal røres, er det vanskelig å ikke tenke tilbake på fødeavdelingen i Kristiansund. Der bevilget Stortinget 25 millioner kroner ekstra for å opprettholde tilbudet. Likevel ble resultatet et annet enn det innbyggerne var blitt lovet. Derfor er det forståelig at mange møter nye løfter med skepsis.

Ved innføringen av foretaksmodellen ble mye av makten flyttet til helseforetakene. Helseministeren har ikke den direkte styringsretten mange tror. Når ministeren samtidig ikke griper tydelig inn for å sikre helsetjenestene i fylket, blir det lite verdt å stå foran et sykehus og love at tilbud skal bestå. HMRs økonomiske situasjon er så alvorlig at dersom dette hadde vært en privat bedrift, ville den for lengst vært under konkursbehandling.

Det er på tide å gå fra observasjon til handling. Helsevesenet er ikke tjent med stadig mer byråkrati dersom det går på bekostning av pasientbehandling. Heller ikke med et system der økonomiske problemer over år får utvikle seg uten at noen stilles til ansvar. Men det krever politisk vilje på Stortinget. Hvorfor ikke begynne med å redde helsetjenesten i Møre og Romsdal.

Det er på tide at nasjonale politikere innser at omsorgen for egen befolkning må være en hovedprioritet. Norge må kunne bidra internasjonalt, men vi må samtidig sørge for at innbyggerne har tilgang til et trygt og velfungerende helsevesen.

Av: Finn Arne Follestad, Kommune- og Fylkestingsrepresentant