Strøm er vår vedstabel – hvem har styringsretten?

Ytring av: Johan Fredrik Schmedling

Strøm er ikke en hvilken som helst vare. For oss i Norge er strøm det samme som vedstabelen var før i tiden – energien vi samlet vår og sommer, med tanke på vinteren.

Vannkraften er vår ved. Magasinene er vedskjulet. Naturinngrepene, reguleringene og investeringene ble gjort nettopp for å sikre trygg, rimelig og forutsigbar energi når behovet er størst.

Når vi nå opplever kraftig økning i strømpris og nettleie, er det derfor mange som kjenner på mer enn økonomisk uro. Det oppleves som et tap av styringsrett. Vår egen ved selges til best pris – og vi må kjøpe den tilbake til markedsvilkår.

Nettleie er ikke valgfritt

Mye av debatten handler om strømpris og utenlandskabler. Det er viktig, men ufullstendig.
Nettleie er en kostnad ingen kunder kan velge bort. Den bestemmes av nettselskapets faste kostnader og investeringer – uavhengig av om strømmen er dyr eller billig.

Når faste kostnader øker, havner regningen til slutt hos nettkundene.

Derfor er det nødvendig å stille spørsmål ved hvordan offentlig eide nettselskaper drives, og hvilke prioriteringer som faktisk legges til grunn.

Campus og faste kostnader

I vårt område er deler av virksomheten i nettselskapet flyttet til et nytt og kostbart sentrumsbygg, samtidig som eksisterende lokaler fortsatt må holdes i drift. Resultatet er doble lokasjoner og økte, varige kostnader.

Dette er ikke et spørsmål om estetikk eller byutvikling, men om økonomisk struktur:
• lange leieavtaler
• høy kapitalbinding
• økte driftskostnader

Alt dette påvirker nettleien direkte.

Samtidig rapporteres det om stramt bemanningsnivå, redusert kompetanseheving og begrenset mobilitet i en virksomhet med ansvar for kritisk infrastruktur. Når kostnadsnivået øker, men investeringene i fagmiljø og beredskap reduseres, bør det vekke offentlig interesse.

En velkjent beslutningsfelle

I slike situasjoner er det relevant å peke på en kjent beslutningsfelle: sunk cost fallacy – tendensen til å forsvare og videreføre en beslutning fordi det allerede er investert mye, selv når konsekvensene viser seg å bli tyngre enn antatt.

Når et stort og kostbart bygg først er reist, og én virksomhet alene har økonomisk bæreevne til å fylle det, oppstår et strukturelt press: virksomheten må bli værende – ikke nødvendigvis fordi det er den beste løsningen for drift, beredskap og kostnadskontroll, men fordi alternativene fremstår politisk og økonomisk ubehagelige.

Dette er ikke et spørsmål om intensjoner, men om hvordan tidligere investeringer kan binde fremtidige valg. Når slike bindinger oppstår i offentlig eide monopoler, blir konsekvensen synlig i nettleien – en kostnad innbyggerne ikke kan velge bort.

Konsekvenser betyr mer enn intensjoner

Det er lett å diskutere politiske mål og gode hensikter. Det er viktigere å se på konsekvensene.

Når livsnødvendige kostnader som strøm og nettleie øker, rammer det hardest dem med minst økonomisk handlingsrom. Dette er et enkelt regnestykke, uavhengig av politisk farge.

Politikk som øker faste kostnader og skyver risiko over på innbyggerne, virker i praksis regressivt – også når målet er sosial rettferdighet.

Behov for åpenhet og ansvar

Når et offentlig eid monopol forvalter vår felles vedstabel, må det være rom for å stille spørsmål:om kostnadsnivåom investeringer og lokaliseringom prioritering mellom bygg og fagog om hvordan dette slår ut i nettleien

Dette er ikke personkritikk. Det er styringskritikk.

Strøm er trygghet, varme, mat og arbeid.
Når vi mister reell styringsrett over den, mister vi noe grunnleggende.

Derfor må debatten handle mindre om slagord – og mer om hvem som bærer konsekvensene av de beslutningene som tas.