Når kostnader ikke kan velges bort – om nettleie, ansvar og robust styring

I debatten om strøm og nettleie forsvinner ofte et helt grunnleggende skille: Strømleverandør kan byttes. Nettleverandør kan ikke.

Dette er ikke en teknisk detalj, men selve kjernen i ansvarsbildet. Nettleie er et monopolprodukt. Selv om strømmen i seg selv var gratis, må husholdninger og næringsliv betale for nettet. Nettopp derfor er nettleie ikke et forbrukervalg, men et spørsmål om eierskap, prioriteringer og styring.

Når nettleien for et interkommunalt eid nettselskap øker med rundt 23 prosent fra 2024 til 2030 (i faste priser), i tråd med nasjonale prognoser fra NVE, kan dette forklares teknisk. Men tekniske forklaringer er ikke tilstrekkelige. Det avgjørende er hvordan slike økninger virker sammen med andre samtidige belastninger: høy rente, økte matvarepriser, inflasjon, reell lønnsnedgang og økte kommunale avgifter.

Hver enkelt økning kan forsvares isolert.
Summen kan ikke uten videre avfeies.

Dette er særlig viktig fordi nettleie rammer likt i pris, men ulikt i konsekvens. For husholdninger med begrenset økonomisk handlingsrom er dette ikke en kostnad man kan «tilpasse seg bort fra». Forbruk kan reduseres noe, men grunnkostnaden består. Belastningen er i praksis regressiv.

Her oppstår et prinsipielt spørsmål som sjelden stilles tydelig nok:
Hvor vurderes den samlede belastningen på innbyggerne?

I interkommunalt eide selskaper, der flere kommuner deler eierskap, kan ansvar lett bli fragmentert. Alle eier litt, men ingen opplever fullt eierskap til konsekvensene. Nettopp derfor må eierskapsstyring være aktiv, tydelig og nøktern – særlig når kostnadene bæres av innbyggerne gjennom et monopol de ikke kan velge bort.

Et annet kjent mønster forsterker utfordringen. Når store investeringer først er gjort, blir det vanskeligere å stille kritiske spørsmål i etterkant. Debatten stopper ofte ved «bygget står jo der». Dette er en velkjent beslutningsfelle, der tidligere investeringer brukes som begrunnelse for videre kostnader, i stedet for at man vurderer om kursen bør justeres.

Styring slutter ikke når et prosjekt er ferdigstilt.
Den begynner der.

I urolige tider handler robusthet ikke først og fremst om bygg, symboler eller fasader, men om mennesker, kompetanse og økonomisk bæreevne. Systemer som ikke tåler etterprøving etter at beslutninger er tatt, blir sårbare – både økonomisk og sosialt. Når kritiske spørsmål først kommer etter at belastningen har blitt merkbar for folk flest, har man allerede mistet verdifull tid.

Å stille disse spørsmålene er ikke å være mot utvikling. Det er å ta ansvar for at utvikling faktisk er bærekraftig – også for dem som bærer kostnadene i hverdagen. Når kostnader ikke kan velges bort, må de heller ikke være skjermet for offentlig refleksjon.