Da freden kom til Kristiansund

Den 8. mai 1945 markerte slutten på fem års tysk okkupasjon i Kristiansund. Folk heiste flagg, marsjerte og sang spontant nasjonalsangen i gatene.

Byen, som hadde lidd under blodige bombetokt i april 1940 og systematisk ødeleggelse, sto nå overfor en dobbel utfordring: å feire friheten mens den konfronterte de fysiske og psykiske arvene etter krigen.

Forberedelser til frigjøring

I uken før 8. mai 1945 spredte det seg gradvis rykter om Tysklands nederlag. Ifølge øyenvitnerapporter begynte tyske styrker i Kristiansund å pakke sammen dokumenter og fjerne militære skilt fra kontorbygninger allerede fra 5. mai. Ortskommandant og Hauptmann Edmund Bräuer, en østerriksk offiser, skal ha holdt lukkede møter med norske myndighetsrepresentanter for å koordinere en ordnet overgang.

Spenning og uro blant sivilbefolkningen

På tross av den begynnende tyske tilbaketrekningen, rådet det fortsatt stor usikkerhet. Mange innbyggere fryktet sisteøyeblikkshendelser fra nazistene, noe som førte til at familier gjemte verdisaker og matrasjoner. Samtidig dukket det opp selvlagte norske flagg i vinduer, en symbolsk handling som tidligere kunne ført til arrestasjon.

Flaggenes triumf

Klokken 8:00 morgenen den 8. mai heiste sykesøstrene på Kristiansund sykehus det norske flagget under en høytidelig seremoni. Dette var første gang siden april 1940 at flagget kunne vises åpent. Innen middagstid vaide flagg over hele byen, fra kommunale bygninger til private hjem. Sverdrups Bokhandel delte ut sanghefter med «Ja, vi elsker» og andre fedrelandssanger, noe som førte til spontane sangkorer i gatene.

I dagene etter freden møtte mange opp på politikammeret i Festiveteten for å få tilbake radioene som tyskerne hadde konfiskert i løpet av krigstiden. På selve 8. mai var ble det arrangert en fredsmarsj og noen dager senere den 12. mai var det fredskonsert i Vanndamman.

Tysk kapitulasjon

Den tyske garnisonen på 1 200 mann la ned våpnene uten motstand. Ifølge rapporter fra Hauptmann Edmund Bräuers kontor ble nedleggelsen av kommunikasjonsutstyr gjennomført metodisk, mens soldater samlet personlige eiendeler. En vaktstyrke på 50 mann ble igjen for å sikre våpenlager og minefelt inntil allierte styrker kunne overta.

Krigens ødeleggelser

Kristiansund presenterte seg ved frigjøringen som et landskap av ødelagte bygninger og sprengte kaianlegg. Av byens 1 300 bygninger var 800 helt eller delvis ødelagt under bombetoktene i april 1940. Fiskeindustrien, byens økonomiske ryggrad, lå i ruiner med 85 prosent av klippfiskanleggene ødelagt.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå mistet 10 262 nordmenn livet under krigen, hvorav 3 800 var sjøfolk fra handelsflåten. I Kristiansund alene hadde over 70 prosent av befolkningen mistet bolig, og mange familier bodde midlertidig i brakker eller hos slektninger på landet.

Minefare

En av de første utfordringene etter frigjøringen var rydding av tusenvis av miner lagt av tyskerne både på land og i fjorden. Ifølge rapportene fra Fylkeskommunen ble det etablert sikkerhetssoner hvor bading og båttrafikk var forbudt inntil mineryddingen var fullført sommeren 1945.

Allerede før krigens slutt hadde planleggingen av gjenreisningen startet under ledelse av professor Sverre Pedersen. Hans reguleringsplan for Kirkelandet la vekt på moderne byplanlegging med funkis-inspirert arkitektur, men beholdt elementer av den tradisjonelle trehusbebyggelsen. Dette førte til unike løsninger som todelte funkisvinduer kombinert med klassiske portalomramminger.

Les mer: Gjenreisningsbyen Kristiansund

Musikk og kultur som terapi

Skolemusikken ble gjenopplivet som et ledd i mental helsearbeid. Over 200 barn mottok instrumentundervisning allerede høsten 1945, noe som ifølge øyenvitner hjalp til å bearbeide krigstraumer. Musikkorpset Tempo kunne derfor spille både under Fredsmarsjen 8. mai og Fredskonserten 12. mai.

Les mer: Hvordan var det å vokse opp i Kristiansund etter krigen?