Av: Linda Dalseg Høvik, Nordmørslista
Jeg ble gjort oppmerksom på i et kommentarfelt i dag, at vi nordmøringer visstnok ikke er med og drar lasset.
De siste dagene har Nordmøringer og støttespillere tatt til tastatur og sosiale media for å ytre sin rettmessige bekymring over helseforetakets siste katastrofale avgjørelse, som både svekker et forsvarlig helsetilbud, men også setter våre fødende og deres ufødte barns sikkerhet i fare.
Vi vet at nærhet til sykehus redder liv, vi vet at forskning viser at økt avstand til fødeavdeling øker risiko for både mor og barn. Det er derfor mer enn riktig at vi ytrer vår bekymring, frustrasjon og fortvilelse over nok en gang å bli valset ned av helseforetak og godt betalte direktører og styrer, som på tross av innspill fra fagmiljø, knallrøde ros-analyser og advarsler ikke evner å lytte et rødt øre. For det er jo «kroner og ører» det handler om, selv om dette virker å ha blitt glemt på veien og litt penere blitt omformulert til «styrking av tilbud».
Hvordan det å fjerne et fødetilbud og flytte det enda en time unna de som allerede har en lang vei ytterst på Nordmøre, skal styrke tilbudet deres, er for meg en gåte.
Men tilbake til lasset. Som vi nordmøringer visstnok ikke drar. Når dro Molde lasset? Hvilke bidrag har kommet nordover?
Etter å ha fulgt sykehusdebatten over flere år, har jeg sett mangt et kommentarfelt hvor våre meninger blir hånet og gjort narr av. Det er forunderlig at enkelte nærmest bor i disse kommentarfeltene, vår lokalavis sine sådan, klare til å copy- paste de samme argumentene som de snart har gjort i 10 år. Det er ikke noe nytt de kommer med, men de samme endesløse tiradene gang på gang, slik at man nesten skulle tro at de prøvde trøtne oss. Det å kalle vår bekymring for våre fødende «syting» er forferdelig arrogant og viser total mangel på empatisk forståelse for andre enn seg selv og sitt. Nei man skal faktisk ikke tåle så inderlig vel!
Etter alle disse årene finner jeg det merkelig at argumentene for luftslottet på Hjelset framdeles bor så dypt i enkelte. På tross av at ingen av oss kommer til å få i nærheten av det vi ble lovet ved et fellessykehus, vi kommer ikke til å få et tilbud som tilsvarer det vi har ved våre 2 sykehus i dag, det ble klart for lenge siden. Det er i flere runder gjort klart at sykehuset blir for dyrt, budsjettene sprengt, og etterhvert har både funksjoner og tilbud blitt dratt under føttene våre som ei søkkvåt badematte.
Det er ikke bare politisk prestisje som har gått i prosjektet, men folk har blitt så blinde i sine argumenter og sitt forsvar for å sikre seg selv, at de bryr seg døyten av hvilket tilbud befolkningen sitter igjen med, eller de nekter å se det. De bryr seg døyten om at alle kutt og besparelser som er gjort og som må til, setter andres liv og helse i fare. Det virker ikke en gang som om innholdet er av så stor betydning, selv om det til syvende og sist også vil være et redusert tilbud til dem selv.
Det er en illevarslende arroganse som overgår all «syting» fra oss som snart er ribbet til skinnet.
En ting har romsdalingene dog rett i, vi på Nordmøre har fram til nå bare «truet» med å dra til Trøndelag. Vi må slutte med det, og bare sette kurs, dra lasset vårt nordover, så kan romsdalingene klaske et skilt med «Distriktsmedisinsk senter» på nybygget på Hjelset, for det er det til slutt ender opp som – om det kommer.
