Av: Berit Tønnesen, leder Kristiansund Arbeiderparti
Uttalelse om den økonomiske situasjonen i Helse Møre og Romsdal
Kristiansund Arbeiderparti er alvorlig bekymret over den økonomiske situasjonen til helseforetaket i Møre og Romsdal. Vi kan ikke se at helsetilbudet til befolkningen blir godt nok ivaretatt med de foreslåtte reduksjoner. Helseforetaket har blitt tildelt for lite penger fra dagens regjering, og helseminister Høie sitter tafatt og toer sine hender.
Helsetjenestene som skal gis til innbyggerne i vår del av landet er underfinansiert, og Frps Sylvi Listhaug som sitter i Stortingets Helse – og omsorgskomite reagerer for første gang på kuttforslagene når hennes egen hjemkommune kan rammes ved forslag om reduksjon av psykiatrisk sengepost på Sjøholt. Hennes svar på den økonomiske utfordringen er å skyve ansvaret på helse-midt når det i realiteten er regjeringen som bruker for lite penger på offentlige helsetjenester og for mye penger på å gi skattelettelse til de rikeste i landet.
Et helseforetak har i oppgave å gi et likeverdig og forsvarlig helsetilbud til befolkningen. Det vi erfarer er at dette samfunnsoppdraget kommer i andre rekke etter kravet om å oppnå økonomisk balanse. Kristiansund Arbeiderparti kan ikke finne noen argumenter for å opprettholde denne måten å styre ett av de viktigste tjenestene velferdsstaten tilbyr.
Lokalpartiet foreslo allerede i 2010 å erstatte foretaksmodellen med et mer demokratisk styresystem der pasienten må være hovedfokuset, og de folkevalgte og helsefagfolk skal ansvarliggjøres for utvikling, styring og drift av spesialisthelsetjenesten. Dette vil vi fortsette å kjempe for i eget parti – helt til vi vinner frem.
Helseforetaket forsøker nå å oppnå et økonomisk handlingsrom ved å legge ned helsetjenester, og flytte disse mellom sykehusene i vår region. Dette økonomiske handlingsrommet er de pålagt av regjeringen å opparbeide seg for å kunne bygge fellessykehuset. At dette innebærer at den enkelte som trenger helsetjenester – enten det er fødende kvinner, barn og voksne med akutte kortvarige eller kroniske lidelser må reise lengre med de fysiske og psykiske belastninger dette medfører betyr ingenting for de som sitter med kalkulatoren og har glemt hva som er det viktigste. Det er heller ikke med i regnestykket hva reiseutgifter og tapte arbeidstimer dette påfører stor-samfunnet. Hvem har ansvaret for å tenke helhetlig?
Så er spørsmålet som befolkningen stiller oss politikere; skal vi akseptere å gjennomføre bygging av et fellessykehuset som etter alle solemerker hverken i planprosess eller når prosjektet er ferdig, kommer til å tilby de helsetjenestene som vi ble forespeilet? Vi har i hele denne tidsperioden som har gått siden vedtak om fellessykehus, kjempet for at foretaket skal oppfylle de forutsetninger som ble oss forespeilet; ingen helsetilbud/funksjoner skulle flyttes fra Kristiansund sykehus før et nytt sykehus står ferdig, og fellessykehuset skal m i n s t ha like godt helsetilbud som det vi samlet har i Kristiansund og Molde – tilliten til dette er borte i Kristiansund Arbeiderparti.
Hva kan vi så gjøre lokalpolitisk? Kan vi stoppe planprosessen og gå for det såkalte 0 alternativet som vil være å beholde lokalsykehus i Kristiansund med de funksjoner vi har i dag, og evt skalere ned sykehuset på Hjelset til å bli et lokalsykehus for Romsdal? Tror vi at disse to sykehusene alene tilbyr helsetjenester til egen befolkning i sine regioner? Nei, de gjør ikke det. De har funksjonsdelt mange av helsetjenestene gjennom mange år, og befolkningen i hele helseregion midt bruker hverandres sykehus alt etter hva vi trenger hjelp til. Mange reagerer på at f.eks skadde i trafikkulykker blir transportert til Molde sykehus; dette har de faktisk gjort siden 2007. Denne funksjonsdelingen er det kampen har stått om i alle år før vedtak om et felles sykehus ble gjort. Det er denne «fredningen» om funksjonsdeling vi ble forespeilet når det ble bestemt å bygge nytt sykehus på Hjelset.
Så tilbake til spørsmålet om hva vi kan gjøre lokalpolitisk; Vi kan protestere, vi kan appellere, men vi kan ikke bestemme eller endre beslutningen – denne makten ligger til dagen regjering og helseminister Høie å utøve. Måten helseministeren utøver myndigheten er gjennom styrene i helseforetakene, og jeg vil påstå at dagens helseminister mangler sidestykke i å nettopp skyve styrene foran seg, og være så tunghørt i forhold til alle de advarslene han har fått med prosessen som nå skjer her i Møre og Romsdal, og tilstanden i helsenorge for øvrig. Det eneste svaret vi får fra regjeringens representanter som uttaler seg er at de mener Helse Midt sitter på pengene – de er meget tilfredse med de økonomiske rammene de selv har bevilget.
Denne utarmingen av det offentlige helsevesen legger en autostrada for et privat helsemarked, og det er jo nettopp det disse regjeringspartiene ønsker seg. Spørsmålet er om det er dette det norske folk ønsker seg?
