– Hvor skal vi? Spurte jeg trøtt.
Jeg var ikke skikkelig våken enda.
Livet brydde seg ikke særlig om det, for livet tok meg i hånda og leide meg med, der det med tunge skritt gikk foran meg med den ene hånden bak seg, lukket den rundt neven min og svarte;
– nå skal vi til Helvete, du og jeg.
Jeg hadde ikke noe lyst til helvete.
Jeg har vært der så mange ganger før.
Det er ikke noe fint sted å være og så er jeg så alene der.
– må vi? Spurte jeg.
Livet svarte ikke, det bare gikk dit på autopilot.
Livet mitt kan veien utenat forstår du.
Det var ikke så langt å gå egentlig.
Egentlig, var det så fort gjort at en skulle tro noen hadde slått av lysbryteren i et opplyst rom.
Symbolet på om det var noen hjemme eller ikke.
Det var ikke noen hjemme i helvete. Det var mørkt.
Enten så er det ingen som liker meg der, eller så har jeg skikkelig uflaks og kommer dit hver gang det er tomt.
For det var bare meg og mørket, i mitt private helvete.
Livet slo av lyset, når det forlot meg der.
Det eneste som vitnet om liv nå, var pulsen som var øredøvende høy i ørene mine.
For jeg hadde ikke lenger en hånd i min.
Jeg, greide ikke lenger å passe på meg selv.
Det var bare meg der.
Bare meg, uten styrken min.
Jeg vet ikke hvor den ble av.
Kanskje blåste den av meg en kveld jeg sto ute på et svaberg og håpet på at nordlysvarselet stemte.
Jeg sto der med forventninger i blikket og varme i hjertet, slik vi føler, når vi elsker noe dypt og oppriktig.
Slik jeg elsker nordlyset.
Men det er ikke noen stjerner i helvete. Ikke er det nordlys heller.
Ikke en eneste en, lyser opp rundt meg der jeg kjenner vemmelsen av å være tilbake, velte og rulle seg over og inni, magen min.
Trykke på alle punktene som gjør meg livredd, kvalm og panisk på en og samme tid.
Det føles som om lungene mine krymper og at jeg ikke får nok luft, der jeg klamrer meg fast til kjøkkenbenken for å ikke falle om.
Det er bare at jeg ikke legger merke til den, der jeg siger ned på kjøkkenstolen bak meg og tvinger lungene mine til å utvide seg igjen, slik at jeg får tatt de dype magedrag med luft, i stedet for de korte små, redde hikstene som for et øyeblikk siden veltet inn og ut av den øverste biten av brystkassen min.
Jeg kjenner jeg blir så inderlig lei meg.
Denne avskyen mot denne triste følelsen, er så enorm og altoppslukende, at den presser meg inn i et trangt hjørne og tar resten av plassen selv.
Denne tristheten over å være tilbake hit, hvor jeg absolutt ikke vil være.
For et nederlag.
For en skam.
For en taper.
Tårene triller ikke.
De fosser.
I stillhet, dytter de hverandre ut av øynene mine, omtrent som at de står i kø foran en badebrygge om sommeren og de kappes om å være førstemann ut.
Jeg er lydløs.
For det eneste som høres i helvete denne morgenen, er lyden av tårene som lander på klærne mine.
Lyder av tårer, som slår seg i hjel mot dongerien i buksa, der flekkene blir større og større helt til jeg har to våte dammer på hvert lår.
– jeg fortjener bedre enn dette, sier jeg og bryter stillheten.
Den svake lyden av fallende tårer intensiveres. De fosser så tett ut av øynene mine nå, at det er ikke pause mellom dryppene lenger.
De faller konstant som i en evig bekk som nylig har forvandlet seg fra snø til vann og frivillig kaster seg ned en fjellside i lengsel etter havet.
Jeg flytter på meg og ser sokken min blir våt i stedet.
Den ene, blir til tjue og snart er ankelen min våt.
Lungene blir så redde at de trekker seg opp i halsen, for det føles ikke som at jeg har dem i brystkassen lenger.
– ka ønske du dæ te jul mamma? Spurte datteren min noen timer etterpå.
– jeg ønsker å dø, tenkte jeg.
Men slikt sier man jo ikke.
Man bare føler det.
Inni seg.
At en ikke passer inn. Det er egentlig ikke plass til slike som meg.
Som bærer følelsene sine utenpå kroppen, i stedet for å gjemme dem dypt inni seg.
– en ostehøvel, svarte jeg.
– siden jeg har rotet bort den gamle.
Hun smilte.
En ostehøvel er overkommelig.
Jeg skulle ønske livet var det.
Overkommelig.
At livsgleden boblet helt fra issen og ned i tærne hver eneste morgen en åpnet øynene for en ny dag. At livet inneholdt en mening.
Men det er ikke slik, når hele minneboken på innsiden er full av stygge tegninger og minner om alt det fæle en har opplevd helt fra barnsben av.
Jeg gikk til fastlegen dagen etter.
Tenkte jeg skulle ta med meg disse selvmordstankene dit, legge dem fint frem på skrivepulten hans slik at han kunne sende dem dit det var hjelp å få.
– det e berre Hjelseth som e åpent i jula, sier han.
– å tru mæ, du vil ikkje dit! Du får jo ingen hjælp der?
Jeg vet han har rett. Det er oppbevaring og ingen hjelp.
For det finnes ingen hjelp i det å bli plassert på flermannsrom, når en så vidt holder ut sitt eget selskap.
Så jeg gikk hjem.
Sendte datteren bort i noen dager og håpte på at tårene skulle tørke inn.
At styrken kanskje lå godt trukket over meg når jeg våknet dagen etter.
Men den gjorde ikke det.
Jeg strakk armene ut etter livet, men fikk ikke tak i det.
Jeg gleder meg til en ting.
Til julen er over. Når vanlige mennesker er utendørs uten handleposene sine og kjøpepresset på ryggen, slik at en slipper å føle skammen over dårlig økonomi, dårlig psyke eller de tanker en har.
At en er trist eller mettet, på et dårlig liv – eller dårlig psykiatrisk helsetilbud.
Når de psykiatriske sengepostene åpner dørene sine igjen og kan ta imot de mennesker som overlevde sine små, private helveter som jula for mange er.
Kanskje har vi noe til felles da.
Kanskje er kontoen din tom, slik som min er nå.
Enda jeg ikke har kjøpt en eneste julegave.
Men jul blir det jo læll.
Den som lever, får se.
