Av: Veronica Karlsen/NTB
På et nytt interaktivt kart kan du lese om sagn og historier fra ditt hjemsted. -Vi opplever en fantastisk respons, sier kulturhistoriker Line Esborg.
Kartet , som viser hvor varulver, hekser og spøkelser levde i «beste velgående», ble sjøsatt for få dager siden. Allerede har Norsk folkeminnesamling ved UiO, som står bak kartet, opplevd massiv respons.
Lokalt er det tre opptegnelser fra Frei:
Alle tre er i kategorien De underjordiske.
Byttingen, Kone av huldreætt og Huldrefolk på julegjesting:
| Tittel | Kategori | Kommune, fylke | Opptegnelsesår |
|---|---|---|---|
| Byttingen | De underjordiske | Frei, Møre og Romsdal | |
| Kone av huldreætt | De underjordiske | Frei, Møre og Romsdal | |
| Huldrefolk på julegjesting | De underjordiske | Frei, Møre og Romsdal |
– Det er overveldende! Vi har fått hundrevis av mail fra folk som enten vil bidra med sine sagn, korrigere sagn eller bare takke for kartet, sier Esborg til NTB.
Hun har lenge sittet på samlingen med sagn fra ulike krinker og kroker i det langstrakte land, og hun tror interessen for disse gamle historiene henger sammen med den lokale forankringen.
– Folk er opptatt av hvor de kommer fra, og her kan de lese om noe som knytter dem direkte til hjemstedet. For når det gjelder sagn er de ofte svært stedsspesifikke og forteller hvor dette og hint skal ha funnet sted. Og kanskje har man hørt disse historiene før, hvilket jo smaker av barndomsminner og fantasi.
Kartet tar oss med tilbake i tid, til en tid da varulver, sjøormer, hekser, nøkken, vetter og daudinger var reelle størrelser å regne med.
– Dette er gode historier! Sagn rommer så mye og bringer oss rett inn i folkesjela. Ofte kan vi lese oss til en moral og til regler innenfor skikk og bruk. Historiene kunne også fungere som reelle veivisere. De kunne si hvor du ikke burde gå alene i mørket, samt skremme barn fra skoger, lumske fossefall og elver med sterk strøm.
Sjø-varulv
Selv om mange av sagnene skriver seg tilbake til 1800-tallet, er sagnene og sagnfigurene fortsatt «operative» på ulike vis i dag, sier kulturhistorikeren.
– Ungene har hørt om nøkken, troll og Seljordsormen. At vi fortsatt frykter daudinger ser vi blant annet på TV, i form av TV-serier som «Åndenes makt». Og besteforeldre holder sagnene i live ved å fortelle videre til barnebarna. Vi ser jo også at det oppstår nye og moderniserte utgaver av de gamle figurene, som Slenderman. Folk frykter fortsatt det de ikke kan kontrollere eller forstå, understreker hun.
Som eksempler på sagn som er satt på kartet, forteller Esborg om en varulv som angivelig gikk løs i Lindesnes, et gjenferd som skremte vannet av folk på Senja – og to nisser som herjet og sloss i Hordaland.
Men om nissetrua var mer utbredt ett sted i Norge, sammenlignet med et annet, vil Esborg være forsiktig med å uttale seg om.
– Sagnene har jo et opprinnelsessted. Men så var jo folk da som nå mobile, de flyttet på seg og tok med seg sin lokale folklore. Dermed kunne nøkken godt dukke opp på innlandet, og varulven kunne plutselig luske rundt med blodtørst i sjønære strøk.
Om hun skal gå med på at ulike sagn har ulik spredning rundt om i Norge, mener hun det er kyst og innland som spiller størst rolle, ikke nord og sør.
– Skikkelig skremmende
Noe å merke seg med kartet og sagnsamlingen, er at sagnene blir gjengitt på dialekt.
– Vi ville gjerne beholde det rike språket i dialektene, og vi opplever å komme nærmere historiens røtter ved å videreformidle på nettopp dialekt.
Det nordiske kartet (Sverige er også med) inneholder så langt over 6.000 fortellinger. Men kartet er i stadig utvikling.
– Vi håper på alle typer engasjement. Om det er noe som er feil, eller dersom noen kjenner til personer som omtales, håper vi de tar kontakt. Det samme gjelder flere sagn: Kom med dem. Vi trenger også hjelp til å transkribere noen av de gamle fortellingene for å få nettopp ditt hjemsted representert, sier Esborg.
Foreløpig er det de overnaturlige sagnene som har fått plass. Men kulturhistorikeren ser ikke bort ifra at du snart vil finne mer realistiske sagn om ulveangrep, Jostedalsrypa og grufulle mord.
– Jeg har Finnmarks-slekt, og en av de første historiene jeg kan huske å ha blitt fortalt, er et sagn knyttet til den værharde Marholmen. Her skal det i sin tid ha bodd ei Maren som tok godt imot skipbrudne sjømenn. Men om natten stjal hun alt de eide før hun drepte dem – og kastet dem på hav, sier kulturhistorikeren. Som fortsatt får frysninger på ryggen av historien og mener små fortellinger kan skape sterke følelser.
– Det finnes noen svært skremmende historier der ute. Sånne som handler om veier du for all del ikke bør ferdes på om natten, for da kan du få en død haiker med deg i bilen. Men så er jeg litt lettskremt da, ler hun.
(©NTB)
