I Norge stemte vi over hvorvidt vi skulle gå inn i EU eller ikke i 1994. Det norske folk stemte den gang, som også tidligere, mot norsk EU medlemskap. Det regjeringen valgte å gjøre den gang, når de ikke fikk viljen sin og ikke kunne si ja til norsk EU medlemskap, var å signere en annen avtale, EØS avtalen, som skulle vise seg å være like dominant ovenfor oss i Norge som en hvilken som helst annen EU avtale ville vært. Lokkemidlet var at vi i lille Norge skulle få tilgang til det frie europeiske fellesmarkedet.
Det eneste problemet med dette var at vi ikke greide å se at vi samtidig ga andre aktører tilgang til vårt lille lukkede marked her hjemme, et marked som langt på vei var beskyttet, som var med på å sikre den norske velferdsstaten, og som var med på å finansiere de godene vi hadde her hjemme som en direkte følge av at vi hadde vært smart med tanke på investeringer og nasjonal sparing.
I lille Norge var vi rimelig selvgående med tanke på det meste. Vi hadde handelsavtaler med en rekke land som sikret eksport av blant annet fisk og olje, og de samme avtalene ga oss tilgang til å beskytte vårt hjemlige marked mot alt for stor ytre påvirkning. Vi var herrer over våre egne lover og regler. Med EØS avtalen som ble inngått i 1993 ga vi lang på vei fra oss dette. I direktivene fra EU/EØS, som vi har forpliktet oss til å etterfølge kom det endringer som har hatt rimelig stor innflytelse blant annet på det norske arbeidsmarkedet og på norsk handel.
De fire frihetene; fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, har gjort store, merkbare inngrep i hverdagslivet her i Norge. Det er nå mulig å importere billig arbeidskraft, noe som presser lønnsnivået ned og har gitt andre arbeidsvilkår enn de vi er vant til. Dette medfører også at penger forlater landet, med lovgivernes (EUs) velsignelse. Dette er med på å svekke den norske krona da den ikke får en realistisk verdi sett opp mot det europeiske markedet og den europeiske fellesvalutaen. Noe som igjen er med på å påvirke den levestandarden vi har opparbeidet oss i Norge.
Rødt ønsker at vi skal si opp EØS avtalen, og i stede gå inn på handelsavtaler der det trengs. Rødt ønsker at vi skal forholde oss til den opprinnelige avtalen, en bilateral handelsavtale, som ble inngått i 1973 med det som da var EF. Da vil vi kunne ta tilbake kontrollen over våre egne eksportvarer, selv regulere flyt av varer, tjenester kapital og arbeidskraft, og gjennom å gjøre dette vil vi kunne stå sterkere i å greie å ivareta alle de velferdsgodene vi har kjempet så hardt for å få i Norge. Uten innblanding og overstyring fra EU og Brussel.
Rødt Kristiansund
